Før vi går løs på Sakarja vil jeg repetere, kanskje til det kjedsommelige, at profetiene har blitt gitt oss av flere grunner. Profetiene er trosbyggende og trosstyrkende, fordi ved å se på profetier som har blitt oppfylt kan vi se at profetiene som ble gitt var sanne, og at Gud står bak profetiene … (Johannes 14,29), de er gitt oss som veiledning til å forstå hvor på tidslinjen vi befinner oss … (Matteus 24,32-33) og er et utslag av Guds kjærlighet, fordi ved å studere profetiene kan forstå hva som skjer rundt oss og på den måte unngå å bli fanget i djevelens snarer … (Matteus 24,4.5.11.24).
Det er imidlertid en ting profetiene ikke kan, de kan ikke frelse oss.
Innledning:
Navnet Sakarja, som på hebraisk er Zekaryah eller Zekaryahu, betyr Gud husker eller Gud har husket.
Det første problemet – hvis det er et problem – vi støter på i denne boken er dateringen, fordi det var minst fire konger som bar navnet Dareios på denne tiden. Sakarja 1,1 lyder: I den åttende måneden i det andre regjeringsåret til Dareios kom Herrens ord til profeten Sakarja, sønn av Berekja, sønn av Iddo, og det lød slik … … Den første av disse fire kongene med navnet Dareios, som også omtales som Kyros, tok makten i år 539, dette er det første regjeringsåret ifølge hebraisk tellemåte (inkluderende beregning). Jødene / hebreerne regnet tiltredelsesåret som det første regjeringsåret. Dareios andre år må da være 538. Den neste er Dareios I den store, som tok makten i år 521. Den tredje er Dareios II, som tok makten i år 424. Og den fjerde er Dareios III, som tok makten i år 336.
Vanligvis når en konge bare er nevnt med et navn, så er det lett å tenke at det er den som står nevnt uten epitet (tilnavn) det er snakk om, men satt inn i konteksten så er det mest trolig Dareios I den store det er snakk om i dette tilfellet. Han tiltrådde tronen i år 521. De to siste kongene med navn Dareios tiltrådde tronen etter det tredje dekretet om hjemreise ble gitt, og faller utenfor tidsrammen til profeten som tar for seg den etterlengtede hjemreisen fra Babylon. Vi finner også profetier vedrørende Jesu første komme og endetiden i Sakarjas bok.
Det er bare angitt to årstall i boken, 1) i det andre regjeringsåret til Dareios (hebraisk tellemåte) som da må bli 520 f.Kr. (Sakarja 1,1.7) og 2) i det fjerde regjeringsåret til Dareios som følgelig må bli 518 f.Kr. (Sakarja 7,1). Vi kan derfor gå ut fra at denne boken ble til i tidsrommet fra 520 og framover.
Også denne boken må leses i henhold til noen av de kriteriene som Daniels bok og Åpenbaringen må leses etter og disse er; a) Den kosmiske konflikt: Det er nødvendig at kampen mellom Jesus og Satan må ligge som bakteppe for all vår forståelse av Bibelens tekster. Det er jo som vi vet bakgrunnen for den kosmiske konflikten som er opphavet til alle verdens problemer. Det hele startet da Lucifer gjorde opprør mot Gud fordi han ønsket den ære og tilbedelse vår Gud og skaper alene har krav på. Denne konflikten begynte i himmelen og ble flyttet til jorden da Adam og Eva falt i synd, og har fortsatt her siden da, og vil fortsette til Jesu gjenkomst. b) Gud har et spesielt folk: Ikke så mange hundre år etter syndefloden valgte Gud ut Abram til å bli stamfar for sitt spesielle folk. Den oppgaven Guds utvalgte folk fikk, var å bringe de gode nyhetene eller evangeliet om frelsen ut til hele verden, den frelsen som Gud skulle bringe til veie for den falne menneskeslekt. Siden den gang har Satan gjort sitt ytterste for å ødelegge Guds folk på den ene eller andre måten, slik at evangeliet som vitner om Guds uendelige og grenseløse kjærlighet ikke skal bli forkynt. c) Gud er en ordens Gud: Når Gud gir oss likelydende profetier, slik som for eksempel Daniel 2 og 7, så må disse profetiene tolkes etter samme prinsipper. Vi kan ikke tolke Daniel 2 på en måte for så å tolke Daniel 7 på en annen måte. Dette gjelder både den generelle tolkningen av teksten og den spesielle tolkningen av de enkelte delene av teksten slik som metaller eller dyr. I tilfeller hvor vi behandler likelydende profetier i både Daniel og andre bøker i Bibelen, må vi altså tolke profetiene ut fra de samme prinsippene og kriteriene. Vi kan ikke tillate oss å tolke en av disse profetiene annerledes enn de andre. Det vil i så fall være inkonsistent. d) Samtidsprinsippet. Daniel og Johannes ser profetiene utvikle seg fra sin samtid: Det kommer klart fram i Daniels bok at vi må legge samtidsprinsippet til grunn for vår forståelse av profetiene i Daniels bok. Fordi i kapittel 2 og 7 begynner profetiene med Babylon, og strekker seg til Jesu gjenkomst. I kapittel 8, 10 og 11 så utelater profetien Babylon og begynner med Medo-Persia. I kapittel 8 befinner vi oss tidsmessig fortsatt under babylonsk styre, mens vi i kapitlene 10 og 11 befinner oss tidsmessig under medo-persisk styre. Selv om Babylon fortsatt eksisterer som et rike, er det utelatt i kap 8 fordi vi har kommet så langt i historien at det er like før Babylon blir erobret av det medo-persiske riket. Babylon spiller ikke lenger noen vesentlig rolle i profetien. Det er dette som viser at vi må bruke samtidsprinsippet. Dersom vi mener at Gud er en ordens Gud må vi også legge samtidsprinsippet til grunn i de øvrige profetiene som behandler samme tema, selv om det ikke skulle komme like tydelig fram her. Daniel ser historien utvikle seg fra sin samtid og fram til Jesu gjenkomst. Johannes ser også profetiene utvikle seg fra sin samtid, men Johannes ser både fortid, nåtid og framtid, helt til Jesu gjenkomst. Hvis vi forkaster samtidsprinsippet kan vi legge hva vi vil inn i profetiene og da kan vi få det svaret vi ønsker oss, som nødvendigvis ikke er det Bibelen peker på. Profetiene i Sakarja er av slik art at det er en hårfin balansegang mellom samtidstolkningen, eller samtidsprinsippet og endetidstolkningen endetidsprinsippet, fordi grensene mellom disse to tolkningsprinsippene mange ganger er vanskelig å se da de nærmest går i ett.
Nær sagt alle profetiene i Sakarja har en dobbel oppfyllelse. Det kommer klart fram av tekstene at dette er skrevet som oppmuntring til Guds folk på Sakarjas tid, men også som en visjon om fremtiden som adresserer tiden både for Jesu første komme og hans andre komme.
Sakarjas profetier ble gitt eksplisitt til jødene etter det første dekretet som tillot jødene å reise hjem til Juda og bygge opp igjen tempelet og Jerusalem i år 539 f.Kr. – noe som ikke lyktes – men før det tredje dekretet ble gitt i år 457 f.Kr. og mest sannsynlig en gang mellom 521 og 486 under Dareios I den stores regjeringstid.
Det er en rød tråd gjennom denne boken som er forunderlig, og det er bruken av uttrykkene Herren som vi finner allerede i kapittel 1 vers 1, og hærskarenes Herre som vi finner første gang i kapittel 1 vers 3. Gjennomgangsmelodien er at Herren taler på vegne av hærskarenes Herre. Vi finner også uttrykkene Herrens Engel og Hærskarenes Herre i Sakarja 1,12, og her er det Herrens Engel som stiller Hærskarenes Herre et spørsmål! I Sakarja 10,12 står det: Så skal Jeg styrke dem i Herren, og i Hans navn skal de vandre sier Herren.
Det er for meg ganske tydelig hvem vi har med å gjøre, og det er Gud Faderen som er hærskarenes Herre, og Gud Sønnen som er Herren og Herrens Engel. Dette bekrefter E. G. Whites uttalelse at siden syndefallet har all kommunikasjon mellom himmelen og jorden gått gjennom Jesus Kristus.
Foruten dette så har vi den situasjonen som vi finner i 10,12, hvor det står: Så skal Jeg styrke dem i Herren, og i Hans navn skal de vandre, sier Herren, et underlig vers, men la oss se nærmere på det: Vers 12a er slik: Så skal Jeg styrke dem i Herren. Jeg og Herren er to forskjellige personer, og jeg mener dette er Gud Faderen og Gud Sønnen. Så skal Jeg (Gud Faderen) styrke dem i Herren (GudSønnen). Vers 12b blir da slik: og i Hans navn (Gud Sønnen) skal de vandre, sier Herren (Gud Faderen).
I tillegg til Faderen og Sønnen finner vi også Den hellige Ånd nevnt flere ganger, og første gang i kapittel 4 vers 6. Vi finner med andre ord den treenige Gud i Sakarjas bok.
Vi må alltid ha i tankene at det er både et samtidsperspektiv og et endetidsperspektiv i Sakarjas profetier, og at de er like anvendelige i vår tid som de var på profetens tid. Det som blir sagt om Guds folk (jødene) som var i fangenskap i Babylon på Sakarjas tid, gjelder også dagens Guds folk (de kristne).
Profetiens første del; Løfter om gjenopprettelse.
Kapittel 1.
Kapittel 1 begynner med et kall til omvendelse i versene 1 – 6, så ser Sakarja en rytter i versene 7 – 11 før han ser at Herren vil trøste Sion i vers 12 og utover. Jeg tror vi bør se på dette kapitlet i lys av Jesaja kapittel 55. Jesaja virket i Juda mellom 736 og 700 f.Kr. og var virksom da Assyrerne erobret Samaria og førte bort i fangenskap de som ikke ble drept. Mange av Jesajas profetier dreier seg om omvendelse før ødeleggelsen kommer fra Babylon og Nebukadnesar. Og i likhet med Sakarja har Jesaja et endetidsperspektiv i sine profetier.
A; Introduksjon og et kall til omvendelse; vers 1-6.
Vers 1: I den åttende måneden i det andre regjeringsåret til Dareios kom Herrens ord til profeten Sakarja, sønn av Berekja, sønn av Iddo, og det lød slik: Vers 2 Herren har vært meget vred på deres fedre.
Som nevnt innledningsvis får profeten dette synet i år 520 f.Kr. Jeg tror vi må lese disse to versene i lys av de hendelsene som skjedde i årene 605, 597 og 586 f.Kr. da byen og tempelet ble ødelagt og store deler av befolkningen ble ført bort i fangenskap til Babylon. Den åttende måneden i den jødiske kalenderen var Marcheshvan som tilsvarer vår oktober / november. Før fangenskapet i Babylon ble denne måneden kalt Bul. I forhold til teksten i vers 2 sier profeten Jesaja følgende: Jeg var vred på Mitt folk. Jeg lot Min arv bli vanhelliget, Jeg gav dem i din hånd (Babylon). Du viste dem ingen barmhjertighet. Selv på den gamle la du ditt tunge åk, (47,6).
Vers 3 Si derfor til dem: Så sier hærskarenes Herre: Vend om til Meg, sier hærskarenes Herre, så skal Jeg vende om til dere, sier hærskarenes Herre.
Her sier Gud gjennom profeten Sakarja at det er på tide å omvende seg slik at de kan bli sendt hjem fra Babylon. Det er og blir en forutsetning at folket vender om før det blir ført hjem. Dette er også en betingelse i endetiden. Guds rest i endetiden må være helt overgitt til Herren før han vil føre dem i samlet flokk ut av deres billedlige Egypt og hjem til det himmelske Kanaan.
Salmisten sier: Du vil reise Deg og vise barmhjertighet mot Sion. For tiden for å vise henne nåde, ja, den fastsatte tid, er kommet, Salme 102,14 …//… og i Jeremias 29,10 leser vi: For så sier Herren: Når de sytti årene for Babylon er fullført, da skal Jeg se til dere og la Mitt gode ord gå i oppfyllelse for dere, og Jeg skal føre dere tilbake til dette stedet.
I forbindelse med at de sytti årene for Babylon er fullført må det påpekes det jeg har anført like før: Det er og blir en forutsetning at folket vender om før det blir ført hjem, og det at boken ble skrevet rundt år 520 f.Kr.
Vers 4 Vær ikke lik deres fedre, dem de tidligere profetene forkynte for og sa: Så sier hærskarenes Herre: Vend nå om fra deres onde ferd og deres onde gjerninger! Men de verken hørte på Meg eller brydde seg om Meg, sier Herren. Vers 5 Deres fedre, hvor er de? Og profetene, lever de evig?
Gang etter gang etter at Gud førte Israel ut av Egypt så falt de fra Gud og antok hedningenes skikker og avguder, og de slo i hjel profetene Gud sendte dem. Spørsmålene i vers 5 er i høyeste grad berettiget i så måte. Forfatteren av Krønikerbøkene, som man antar er Esra skriver dette: Herren, deres fedres Gud, sendte Sine ord til dem ved Sine budbærere. Han reiste dem tidlig opp og sendte dem, for Han hadde medynk med Sitt folk og med Sin bolig. Men de hånte Guds budbærere, foraktet Hans ord og fnyste av Hans profeter, helt til Herrens vrede brøt fram mot Hans folk, og det ikke fantes noe botemiddel lenger, 2 Krønikerbok 36,15-16.
Vers 6 Sannelig, Mine ord og Mine lover, dem Jeg bød Mine tjenere, profetene, rammet de ikke deres fedre? Så vendte de om og sa: Slik som hærskarenes Herre planla å gjøre med oss, etter vår ferd og etter våre gjerninger, slik har Han gjort med oss.
Like mange ganger som Guds folk falt fra, så reiste Gud dem opp igjen, men ikke uten videre. Det var som regel først etter straff, anger og omvendelse at de ble tatt til nåde. Dette burde fortelle oss at Gud er en nådig Gud som ønsker at vi vender oss til ham i anger hver gang vi bryter hans bud og lover så det ikke går så langt at straffen for noen av overtredelsene vi har begått kommer over oss før vi har fått angret våre synder. Det er ikke slik at Gud ønsker å straffe oss, men straffen følger som en konsekvens av de valgene vi gjør i livet … … … og dersom vi ikke omvender oss kan vi lese i 5 Mosebok 28,15 – 68 hvilken straff og hvilke plager som vil ramme de ulydige. Disse plagene ramses imidlertid opp etter at Gud har fortalt hvilke velsignelser som venter de trofaste (versene 1 – 14). Alle disse forbannelsene skal komme over deg og forfølge deg og innhente deg, helt til du er ødelagt, fordi du ikke lød Herren din Guds røst så du holdt Hans bud og Hans lover, som Han har befalt deg, 5 Mosebok 28,45.
Ta deg tid til å lese 5 Mosebok 28,1-14 og se hvilke herlige velsignelser som venter dem som etterkommer Guds bud og lover. Se for øvrig Jeremia 29,11: For Jeg vet hvilke tanker Jeg tenker om dere, sier Herren, tanker til fred og ikke til noe ondt. Jeg vil gi dere framtid og håp. Les også Jesaja 55,1-7, og sammenlign denne teksten med den vi har her i Sakarja 1,1-6. Som du vil se av teksten i Sakarja 1,1-6 så korresponder dette med teksten i Jesaja 55,1-7. Begge steder er det et kall til omvendelse.
B) Sakarjas åtte syner, Sak 1,7 – 6,8.
Sakarjas åtte syner, som vi finner i Sak 1,7 til 6,8, er en sammenhengende profeti, men det er ikke nødvendigvis slik at alle åtte delene er gitt samtidig. Disse synene fastsetter Guds formål med jødenes retur fra det babylonske fangenskapet, og ender til slutt opp med Jesu første komme og opprettelsen av Guds rike.
1) Synet av en rytter; 1,7-17.
Vers 7 På den tjuefjerde dagen i den ellevte måneden, som er måneden shvat, i det andre regjeringsåret til Dareios, kom Herrens ord til profeten Sakarja, sønn av Berekja, sønn av Iddo. Det lød slik: Vers 8 Om natten så jeg, og se, en mann kom ridende på en rød hest. Den ble stående blant myrtetrærne i dalsøkket. Bak ham var det hester: Røde, rødbrune og hvite. Vers 9 Da sa jeg: Min herre, hva er dette? Engelen som talte med meg, sa da til meg: Jeg skal vise deg hva dette er. Vers 10 Mannen som stod blant myrte-trærne, svarte og sa: Dette er de som Herren har sendt ut til å fare omkring på jorden.
De seks første versene av profetien ble gitt i den åttende måneden i det andre regjeringsåret til Dareios, nå er vi på den 24. dagen i den ellevte måneden. Sakarjas første syn gir utvilsomt assosiasjoner til Åpenbaringens fire hester som rir ut under seglene, men det er nok ingen direkte sammenheng mellom hestene her og i Åpenbaringen, for i vers 10 sies det at dette er de som Herren har sendt ut over jorden. Det er mange som også ønsker å legge en spesiell betydning inn i fargen på denne hesten og de hestene som senere dukker opp i profetien, men det finnes det ingen holdepunkter for å gjøre dette.
I tillegg til dette kan vi lese i kapittel 6 at Sakarja får et nytt syn hvor han ser hester i fire farger – røde, svarte, hvite og skimlete (gulbleke), som engelen forklarer som fire ånder fra himmelen. Vi ser at teksten mellom kapittel 1,10 og kapittel 6,5 er sammenlignbar. Vi kan da gå ut fra at denne mannen på den røde hesten er en av Guds engler. Vi må imidlertid skille mellom engelen i vers 9 og mannen i versene 8 og 10. Mannen i versene 8 og 10 er utvilsomt Herrens Engel (se vers 11), mens engelen i vers 9 er den engelen som forklarer synet for Sakarja.
Vers 11 Så svarte de Herrens Engel, som stod blant myrtetrærne, og sa: Vi har fart omkring på jorden, og se, hele jorden hviler i stillhet.
Når det skrives Herrens Engel med stor E, er det utvilsomt Kristus det er snakk om. Disse rytterne må derfor være sendt ut fra Gud for å samle inn informasjon om tilstanden til Guds folk, og den tilstanden de kan rapportere om er at hele jorden hviler i stillhet. Kan vi lese denne stillheten på jorden slik at tiden for det endelige dekretet som ga jødene alle fullmakter til å gjenreise både Jerusalem og tempelet var kommet? Eller er det bare en midlertidig stillhet? Ser vi til kap 2 og vers 3-4 snakkes det om fire smeder som skal skremme de hornene som spredde Juda. Kan det være en midlertidig periode hvor det hersker fred for Guds folk midt under undertrykkelsene som var før dette skjer, og som vil komme på nytt noe senere? Kan disse fire rytterne ha inspisert gjenreisingen av tempelet og Jerusalem? Når da hele jorden hviler i stillhet, kan det bety at denne gjenreisningen har stoppet helt eller delvis opp? Eller betyr det rett og slett at de hedenske nasjonene rundt Guds folk ikke bidrar med noe som kan gi lindring og hjelp til Guds folk i en vanskelig situasjon?
Dekretene: Det er mange som regner tempelet gjenoppbygd i 516 f.Kr. men disse tar ikke hensyn til at det ble gitt tre dekret om hjemreise, og at dersom det første dekretet (eller det andre dekretet) hadde ført til full gjenreisning av by og tempel ville aldri det andre (eller det tredje) dekretet blitt gitt. Men, på samme måte som etter utgangen fra Egypt, da det fortsatt drøyde 40 år før Israel fikk lov til å innta det lovede landet, drøyde det også nå noen år før gjenreisningen var et faktum, fordi de ikke helt hadde oppgitt all hedenskap. Vi kan da regne med at tiden nærmet seg, men at folket ennå ikke var helt klare til å innta landet på nytt, derav dette kallet til omvendelse som boken begynner med i versene 1 til 6.
2) Herren vil trøste Sion; vers 12 – 17.
I likhet med Daniel (se Daniel 9,2), er Sakarja også opptatt av når jødene får lov til å vende hjem til Judea og Jerusalem, og fullføre gjenoppbyggingen av tempelet og byen.
Vers 12 Da tok Herrens Engel til orde og sa: Hærskarenes Herre, hvor lang tid skal det gå før Du viser barmhjertighet mot Jerusalem og byene i Juda, dem Du har vært vred på disse sytti årene?
Da kong Kyros hadde erobret Babylon var noe av det første han gjorde å gi jødene lov til å reise tilbake til Jerusalem og bygge opp igjen tempelet, (Esra 1,1). Dette var i år 539, og 19 år før Sakarja får sitt første syn hvor spørsmålet som Herrens Engel stiller til Hærskarenes Herre, det vil si Gud Faderen; … … hvor lang tid skal det gå … … Dette bekrefter det faktum at det ikke er det første dekretet som er det dekretet som er gyldig i forhold til profetiene. Siden Esras bok er skrevet på hebraisk, må vi legge den jødiske tellemåten til grunn for tidfesting av disse profetiene. Jødene regnet kongens tiltredelsesår som det første året.
Vi finner også her klare likhetstrekk med Åpenbaringen. Her i Sakarja er det Kristus, eller Herrens Engel, som spør Gud Faderen hvor lang tid Han skal la det gå før noe blir gjort for Guds trofaste folk. I Åpenbaringen er det martyrene som stiller samme spørsmål til Herren om hvor lang tid skal det gå før noe blir gjort for å hevne dem: Da Han åpnet det femte seglet, så jeg under alteret sjelene til dem som var blitt drept for Guds ords skyld og på grunn av det vitnesbyrd som de holdt fast på. Og de ropte med høy røst og sa: Hvor lenge, Herre, Du Hellige og Sannferdige, vil Du vente før Du dømmer og hevner blodet vårt på dem som bor på jorden? Åpenbaringen 6,9-10.
På samme måte som i Åpenbaringen, hvor det blir sagt at de må vente inntil … … ‘deres brødre som skulle bli drept som dem selv, var fulltallig’, må det også gå en viss tid før jødene får slippe hjem. I tillegg får Guds folk beskjed om at deres land skulle legges øde og at de skulle tjene Babylons konge i 70 år: Hele dette landet skal bli til en ødemark og til et skremsel, og disse folkeslagene skal tjene Babylons konge i sytti år. Når de sytti årene er fullført, skal det skje, Jeg skal straffe Babylons konge og det folkeslaget, kaldeernes land, for deres misgjerning, sier Herren. Jeg skal ødelegge det for alltid, Jeremia 25,11-12.
Resten av avsnittet handler om det at Herren vil trøste Sion.
Vers 13 Herren svarte engelen som talte med meg med gode og trøstende ord. Vers 14 Engelen som talte med meg, sa da til meg: Rop ut og si: Så sier hærskarenes Herre: Med stor nidkjærhet er Jeg nidkjær for Jerusalem og Sion. Vers 15 Med stor vrede er Jeg vred på de folkeslagene som lever i trygghet. For jeg var bare litt vred, men deres hjelp gav mer ondt. Vers 16 Derfor, så sier Herren: Jeg vender Meg om til Jerusalem med barmhjertighet. Mitt hus skal bygges i henne, sier hærskarenes Herre. Målesnoren skal strekkes ut over Jerusalem. Vers 17 Rop ut på ny og si: Så sier hærskarenes Herre: Mine byer skal igjen flyte over av det gode. Herren skal igjen trøste Sion og igjen utvelge Jerusalem.
Dersom det første dekretet er gyldig, hvorfor sier da Herren her i Sakarja at Han skal vende seg til Jerusalem med barmhjertighet om lag 20 år etter det første dekretet ble gitt? Det var vitterlig en del ting som ble gjort både med tempelet og byen de første to tre årene etter 539, men vi leser i kapittel 4 i Esras bok at gjenoppbyggingen av både tempelet (vers 1 – 5) og byen (vers 6) møtte motstand, og i vers 21 i kapittel 4 leser vi: Utsted nå en forordning om å få stanset disse mennene, så denne staden ikke blir bygd opp igjen før det kommer en forordning fra meg. I Esra 6,1 utsteder Dareios I den store, en gang mellom 521 og 486 (hans regjeringstid) det andre dekretet om at gjenoppbyggingen kan fortsette. Men som vi vet var heller ikke dette vellykket.
Spørsmålet blir her som alle andre steder: Hvorfor? Kan dette skyldes at disse dekretene ikke var helt i henhold til Guds store plan?
Gud er en ordens Gud, og alt Han gjør følger nøye etter Hans plan som for eksempel i Åpenbaringen 9,15 hvor det står: … … de som ble holdt ferdige til den timen og dagen og måneden og året … … da de skulle gjøre noe. Kan den profetien som Daniel fikk i år 539 – i Dareios´ første regjeringsår – være den malen som Gud jobber etter? Sytti uker er fastsatt for ditt folk og for din hellige stad, til å innelukke overtredelsen, til å gjøre slutt på syndene, til å gjøre soning for misgjerning, til å føre fram evig rettferdighet, til å besegle syn og profet, og til å salve Det Aller Helligste, Daniel 9,24.
I dag sitter vi med fasiten, men på Daniels og Sakarjas tid kunne for så vidt det første dekretet som ble gitt vært avgjørende i den forstand at gjenreisningen av både tempel og by hadde blitt fullført, med den konsekvens at ville Jesus ha kommet 72 år tidligere. Det første dekretet som ble gitt i år 539 finner vi i Esra 1,1: I det første året til perserkongen Kyros vakte Herren perserkongen Kyros’ ånd, for at Herrens ord ved Jeremias munn skulle gå i oppfyllelse. Derfor sendte han ut en kunngjøring over hele riket sitt, og han skrev den også ned og sa … …
Det som er spesielt med det andre dekretet er at kong Dareios finner dekretet som kong Kyros hadde gitt, og Dareios gir da i år 516 følgende tilleggsbefaling til dekretet kong Kyros ga i år 539: Jeg utsteder også en forordning om at dersom noen forandrer på dette påbudet, da skal en bjelke rives ut fra huset hans og bli stilt opp, og han skal henges opp i den og nagles fast. Huset hans skal bli til en avfallshaug på grunn av dette, Esra 6,11.
Det reiser seg derfor et betimelig spørsmål: Er det andre dekretet et eget dekret, eller er det bare en bekreftelse av det første dekretet?
Vi venter litt med svaret, kanskje det gir seg selv etter hvert.
Om vi finleser teksten i disse versene i kapittel 6 så finner vi noe interessant. Jeg har nevnt det tidligere at den kongen som erobret Babylon blir kalt Kyros på hebraisk og Dareios på arameisk, egentlig ganske forvirrende, da det er en konge til som heter Dareios i denne perioden da de tre dekretene blir gitt. Dersom den Dareios som gir det andre dekretet er den samme som ga det første dekretet, gir versene 1 – 3 i kapittel 6 absolutt ingen mening. Heller ikke under det andre dekretet ble byen eller tempelet fullt gjenoppbygd. Det var Kyros, også kalt Dareios uten epitet som ga det første dekretet.
La oss se hva Esra 6,1-3 sier: Da utstedte kong Dareios en forordning, og det ble satt i gang leting i bøkenes hus, der skattene i Babylon ble oppbevart. I Ahmeta, i slottet i provinsen Media, ble det funnet en skriftrull, og i den var det skrevet følgende til påminnelse: I det første regjeringsåret til kong Kyros utstedte kong Kyros en forordning om Guds hus i Jerusalem: La huset bli bygd opp igjen, på det stedet hvor de skal bære fram offer. La grunnvollen til det bli lagt på ny. Det skal være seksti alen høyt, og seksti alen bredt.
Den Dareios det er snakk om her må være Dareios med epitetet 1 den Store som regjerte fra 521 – 486. Det andre dekretet ble derfor gitt i år 516 f.Kr. Ser vi på årstallet det andre dekretet ble gitt finner vi noe interessant. Jerusalem ble lagt i ruiner i år 586 f.Kr. og det skulle gå 70 år fra dette året til jødene skulle få lov til å vende tilbake til Jerusalem igjen. 586 – 70 = 516.
Men, hver gang Gud gjør noe for sitt folk er Satan på pletten og prøver å ødelegge dette. Derfor ble et tredje dekret gitt.
Men, hva betyr detå måle Jerusalem? Det hadde ikke vært lett å forklare hva å måle Jerusalem betyr i bibelsk kontekst dersom Bibelen ikke hadde tolket og forklart seg selv. Svaret på hva det betyr å måle finner vi selvfølgelig i Bibelen, og vi kan se på hva Herren sier i Jesaja 65,6-7: Se, det står skrevet for Mitt åsyn: Jeg vil ikke tie, men Jeg skal betale det tilbake, ja betale det tilbake like i fanget på dem, deres misgjerninger sammen med deres fedres misgjerninger, sier Herren. De brente røkelse på fjellene og hånet Meg på haugene. Deres første gjerning skal Jeg derfor måle opp i deres fang. Se også Sakarja 2,5.
At Gud igjen vil utvelge Jerusalem (vers 17) må vi sette inn i både gammeltestamentlig kontekst hvor det er snakk om det fysiske Jerusalem og jødene, og i nytestamentlig kontekst hvor Guds Jerusalem ikke er lenger Israel, eller Abrahams kjødelige etterkommere, men den kristne kirke. Ser vi på hva vers 16 sier så skal Gud på nytt måle sitt folk, (målesnoren skal strekkes ut over Jerusalem). Gud skulle undersøke folket før det tredje dekretet ble gitt, og Gud vil undersøke sitt endetidsfolk før de får lov til å gå inn i sitt himmelske Kanaan.
Du vil reise Deg og vise barmhjertighet mot Sion. For tiden for å vise henne nåde, ja, den fastsatte tid, er kommet. For Dine tjenere har behag i steinene i staden og viser nåde mot hennes støv. Slik skal folkeslagene frykte Herrens navn og alle kongene på jorden Din herlighet. For Herren skal bygge Sion. Han skal vise Seg i Sin herlighet. Han skal vende Seg til de vergeløses bønn, og ikke forakte deres bønn, Salme 102,14-18.
Kapittel 2.
De fire versene som utgjør de fire første i kapittel 2 i BGO (1988) og Tysk Luther (1912) er i King James (1611) og Reina Valera (1569) plassert som vers 18 – 21 i kapittel 1. Dette fører til at vers 5 i BGO og Tysk Luther blir det første verset i KJV og RV kapittel 2. Fra og med kapittel 3 samstemmer kapittelinndelingen.
3) Synet av fire horn og fire smeder; 2,1-4.
Vers 1 Så løftet jeg blikket og så, og se, der var det fire horn. Vers 2 Jeg sa til engelen som talte med meg: Hva er dette? Da svarte han meg: Dette er de hornene som har spredt Juda, Israel og Jerusalem.
Sakarja ser fire horn, og dette gir klare føringer både til Daniels bok og Åpenbaringen, og de hornene vi finner der. Engelen selv forklarer at dette er de maktene som inntil da har underkuet og spredd Juda, Israel og Jerusalem, noe som også gir oss bekreftelse på tolkningen av de sju kongene i Åpenbaringen 17,10, hvor de fire første er forklart som Egypt; Assyria, Babylon og Medo-Persia.
Da Sakarja profeterte var den kjente verden, eller den delen av verden som profetiene bekymrer seg for, under Medo-Persisk herredømme. Og selv om jødene får lov til å reise hjem, er det fortsatt undertrykkelse av Guds folk i denne tidsperioden. Det er mange som velger å tolke disse fire hornene som en universell form for undertrykkelse og at Judea, Israel og Jerusalem ble spredd i alle kompassets retninger. Jeg er frimodig nok til å være uenig i en slik fortolkning, og hevder at denne profetien henger sammen med profetiene som er gitt både før og etter i Daniels bok og Åpenbaringsboken. Se blant annet Daniel 7,7; 7,8; 7,11; 7,20; 7,21; 7,24; 8,8; 8,9; 8,20; 8,21; og Åpenbaringen 12,3; 13,1; 17,3; 17,12; 17,16.
Vers 3 Så viste Herren meg fire smeder. Vers 4 Jeg sa: Hva er det disse kommer for å gjøre? Så sa han: Dette er de hornene som spredte Juda, så det ikke lenger var noen mann som kunne løfte sitt hode. Men disse kommer nå for å skremme dem, for å slå av hornene til de folkeslagene som løftet horn mot landet Juda for å spre det.
På nytt blir det forklart at de fire hornene er de som spredde Guds folk. Så forklares det at de fire smedene er de som skal sette en stopper for de fire hornenes herjinger med Guds folk. Men hva ligger det i disse to versene? Hva eller hvem er de fire smedene? Jeg tror vi kan ta hjelp av Haggai 2,22 for å se hva dette betyr: Jeg skal styrte kongerikenes troner. Jeg skal gjøre slutt på makten til folkeslagenes kongeriker. Jeg skal velte vognene og dem som kjører i dem. Hestene og deres ryttere skal falle, hver mann ved sverdet til sin bror. Se også hva salmisten sier i Salme 75,8-11: Men Gud er Dommeren, Han fornedrer den ene og opphøyer den andre. For det er et beger i Herrens hånd, og vinen skummer. Den er helt utblandet, og Han skjenker den opp. Sannelig, bunnfallet skal alle de ugudelige på jorden tømme og drikke opp. Men jeg vil forkynne til evig tid, jeg vil lovsynge Jakobs Gud. Og alle de ugudeliges horn skal Jeg hugge av, men den rettferdiges horn skal bli opphøyet.
4) Synet av mannen med målesnoren; 2,5-13.
Vers 5 Så løftet jeg blikket og så, og se, der var det en mann med en målesnor i hånden. Vers 6 Så sa jeg: Hvor går du? Han sa til meg: For å måle Jerusalem, for å se hva som er bredden og hva som er lengden på den. Hva betyr det at profeten løftet blikket? Det betyr ganske enkelt at profeten fokuserte på det synet han fikk.
Dette er en klar parallell til Sakarja 1,16 hvor det også er snakk om å måle Jerusalem, og dette har som hensikt å se når Guds folk er klare til å reise hjem. Når Gud ber sine profeter om å måle Jerusalem, tempelet og dem som tilber der, er dette en form for undersøkende dom. Gud ønsker primært at profeten(e) påtaler syndene til folket, det er ikke for å måle høyde, lengde, omkrets eller vekt på beboerne, men deres åndelige tilstand: Så ble det gitt meg et rør av siv, som lignet en målestav. Og engelen stod fram og sa: Stå opp og mål opp Guds tempel, alteret og dem som tilber der, Åpenbaringen 11,1.
Det er forskjellige måleinstrumenter Gud bruker til å måle med, og vi finner målesnor i Sakarja 2,5; efa i Sakarja 5,6; målestokk i Esekiel 40,5; loddsnor i Amos 7,7; målestav (rør av siv) i Åpenbaringen 11,1; og gullrør i Åpenbaringen 21,15.
Vers 7 Og se, engelen som talte med meg, gikk fram. En annen engel kom bort for å møte ham, Vers 8 og han sa til ham: Løp av sted og tal til den unge mannen og si: Jerusalem skal ligge som åpent land, på grunn av den store mengden mennesker og buskap som skal være i den. Vers 9 For Jeg, sier Herren, skal være en mur av ild hele veien rundt, og Jeg skal Selv være herligheten midt i den.
Jeg våger å påstå at vi finner en Messias- og endetidsprofeti i disse versene. Legg bare merke til ordlyden i vers 9. Herren (= Kristus) skal være en mur av ild hele veien rundt (sitt folk), og Han skal være herligheten midt i Jerusalem (= Guds folk). Vi finner det samme i Jesaja 4,2-5: På den dagen skal Herrens Spire være vakker og herlig, og landets frukt utsøkt og praktfull for de unnslupne av Israel. Da skal det skje: Den som er igjen i Sion og blir tilbake i Jerusalem, skal kalles hellig, hver den som er oppskrevet blant de levende i Jerusalem. Når Herren har vasket bort urenheten hos Sions døtre, og Han har renset Jerusalems blod ut fra hennes midte ved dommens Ånd og ved den lutrende Ånd, da skal Herren skape en sky og røyk om dagen, og skinnet fra en flammende ild om natten over hvert bosted på Sions berg og over hennes forsamlinger. For over all herligheten skal det være et dekke.
Vet vi hvem som er beskrevet som en mur av ild hele veien rundt? I 2 Mosebok 3 står det: Herrens Engel viste Seg for ham i en flammende ild midt ut fra en tornebusk. Han så, og se, tornebusken brant med ild, men tornebusken brant ikke opp … 2 Mosebok 13,21 står det: og i Om dagen gikk Herren foran dem i en skystøtte for å lede dem på veien, og om natten i en ildstøtte for å gi dem lys, så de kunne gå både dag og natt.
5) Herren i Sion – også hedningefolkene kommer; vers 10 – 17.
Vers 10 Å, å! Flykt bort fra landet i Nord, sier Herren. For Jeg har spredt dere for himmelens fire vinder, sier Herren.
Landet i Nord betyr ganske enkelt Babel, eller Babylon. Dette må forstås i lys av den kosmiske konflikten hvor djevelen valgte seg Babylon som sin ‘hovedstad’ og Gud valgte seg Jerusalem som sin ‘hovedstad’ på jorden. Babylon blir også brukt om Guds motstander, frafallet i kirken og den forvirringen den falne kirke forårsaker med sine ubibelske doktriner.
De som blir oppfordret til å flykte derfra er de av jødene som valgte å bli værende igjen i Babylon etter det første dekretet ble gitt i 539 f.Kr. Dette er samtidskonteksten. Endetidskonteksten er slik: De som blir oppfordret til å flykte fra ‘landet i Nord’, eller Babylon, i endetiden er de av Guds folk som fortsatt befinner seg i Babylon etter at ‘det første dekretet’ om hjemreise gikk ut, som i endetidskonteksten er forkynnelsen av de tre englers budskap og Jesu snare komme i årene rundt 1844. Når beskjeden om å flykte fra ‘landet i Nord’ blir gitt på nytt i vår tid vil dette være Guds siste advarselbudskap til sitt folk som befinner seg i Babylon, det høye rop, i Åpenbaringen 18,1-4 hvor Gud på nytt altså kaller sitt folk ut fra forvirringen.
Vers 11 Å, Sion! Røm av sted, du som bor sammen med Babylons datter.
Dette verset henspiller på det faktum at mange av jødene valgte å bli boende i Babylon. Dette kunne være både andre og tredje generasjons jøder som hadde tjent seg rike i Babylon og som ikke hadde noe ønske om å reise tilbake til Judea. Det samme gjelder for endetidens Guds folk. Mange av dem befinner seg i Babylon, og er tilfreds med det, til tross for at Gud både den gang i det virkelige Babylon og i vår tids symbolske Babylon tilbyr en framtid som er mye bedre enn den forvirringen som Babylon kan tilby.
Vers 12 For så sier hærskarenes Herre: Han sendte Meg etter herlighet, til de folkeslagene som plyndret dere. For den som rører ved dere (viser tilbake til Sion i vers 11), rører ved Hans øyenstein. Vers 13 For se, Jeg skal svinge Min hånd mot dem, og de skal bli til bytte for sine slaver. Da skal dere kjenne at hærskarenes Herre har sendt Meg. Vers 14 Juble og gled deg, du Sions datter! For, se Jeg kommer, og Jeg skal bo midt iblant deg, sier Herren.
Guds øyenstein er altså Sion, men Sion blir brukt for å beskrive flere ting som tilhører Gud. Det er Israel, både det kjødelige Israel i gammeltestamentlig tid og det åndelige Israel, de kristne i nytestamentlig tid. Det kan være Guds fjell og det kan være Jerusalem. Men både Sion som Guds fjell og Jerusalem brukes også som bilde på Guds folk.
Sions datter er et større mysterium. Hvem er hun? Opprinnelig var Sion et bilde på det gamle Israel med alle de 12 stammene. Disse utgjorde Guds folk fra Jakobs tid og fram til korset. Siden Sion fikk en datter kan ikke dette være jødene fordi de er en av de opprinnelige 12 stammene i Israel. Men, hvem, eller hva, var det Israel (jødene) ga opphavet til? Det kan ikke være andre enn de kristne. Det kommer kanskje klarere fram når vi leser vers 15 hvor det står:
Vers 15 Mange folkeslag skal slutte seg til Herren på den dagen, og de skal bli Mitt folk. Jeg skal bo midt iblant deg. Da skal du kjenne at hærskarenes Herre har sendt Meg til deg.
‘Mange folkeslag skal slutte seg til Herren på den dagen, og de skal bli Mitt folk’ sier Gud Faderen i dette verset. Det var ikke mange som konverterte til jødedommen (ble proselytter) i gammeltestamentlig tid. Spørsmålet som reiser seg blir da dette: Når var det mange folkeslag begynte å slutte seg til Herren? Det var først etter Jesus hadde grunnlagt den kristne kirken, og etter at Den Hellige Ånd hadde blitt gitt de som var på den øvre sal pinsedagen i år 31. Dette er egentlig startskuddet for den kristne kirken, og det var fra denne dagen at hedningene begynte å slutte seg til Herren gjennom troen på den oppstandene Jesus Kristus.
Vers 16 Herren skal ta Juda i eie som Sin arvedel i Det hellige land, og Han skal igjen utvelge Jerusalem.
Dette skjedde da jødene returnerte til Juda og Jerusalem under det Medo-Persiske styret. Dette er samtidskonteksten. Endetidskonteksten er at Gud vil reise opp igjen et folk som vil svare til Guds forventninger og som vil forkynne sannheten for vår tid – endetidsbudskapet.
Vers 17 Vær stille, alt kjød, for Herrens åsyn, for Han har reist Seg og kommer ut fra Sin hellige bolig.
Når Herren reiser seg og går ut fra Sin bolig er målingen av Jerusalem avsluttet, og den undersøkende dom er fullført. Dette verset avslutter kapittel 2 som vi kan kalle et kort resymé av historien, og inneholder elementer om fire horn (versene 1-4), mannen med målesnoren (versene 5-9), hedningefolkene kommer (versene 10-17).
Det er vel anvendt tid å lese Jesaja 11,1-13 i forbindelse med dette kapitlet.
Kapittel 3.
6) Synet av Josva og Satan; 3,1-10.
Vers 1 Så viste han meg ypperstepresten Josva. Han stod foran Herrens Engels åsyn, og Satan stod ved hans høyre hånd for å anklage ham.
Som alltid er Satan der for å ødelegge for Guds folk. I Jobs bok finner vi det samme i kapittel 1,6-9: Det skjedde en dag at Guds sønner kom for å stille seg fram for Herren, og sammen med dem kom også Satan. Herren sa til Satan: Hvor kommer du fra? Da svarte Satan Herren og sa: Fra å flakke omkring på jorden, og fra å vandre fram og tilbake på den. Da sa Herren til Satan: Har du vendt ditt hjerte mot Min tjener Job? For det er ingen som ham på jorden, en ulastelig og rettskaffen mann, en som frykter Gud og vender seg bort fra det onde. Da svarte Satan Herren og sa: Er det virkelig slik at Job frykter Gud for ingenting? Satan hevder alltid at hele jorden og alt på den er hans, og han gjør alt for å forvrenge det Gud gjør.
Vers 2 Herren sa til Satan: Herren refse deg, Satan! Herren refse deg, Han som har utvalgt Jerusalem. Er ikke denne mannen en rykende brann som er revet ut fra ilden?
Dette verset peker direkte til Judas vers 9, hvor det fortelles at erkeengelen Mikael, som er et annet navn som brukes på Jesus, bruker samme frase Herren refse deg! ‘Å rive’ noen ut av ilden, er kanskje ikke det uttrykket som er lettest å forstå, men betydningen her er å frelse, berge, redde, bevare, og å hate synden. Judas sier for øvrig i vers 23 dette: Men andre skal dere frelse med frykt, idet dere river dem ut av ilden og hater selv det klesplagg som er smittet av kjødet.
Det ordet som er oversatt til frelse på norsk er det greske ordet sô´zô (sode’-zo), og kan i tillegg til frelse oversettes med: berge; redde; bevare (i live / trygg / frisk) gjøre frisk eller helbrede.
Vers 3 Josva var kledd i skitne klær, og han stod foran Engelens åsyn. Vers 4 Han tok til orde og sa til dem som stod foran Hans åsyn: Ta av ham de skitne klærne! Til Josva sa Han: Se, Jeg har tatt din misgjerning bort fra deg. Jeg skal kle deg i høytidsskrud. Vers 5 Jeg sa: La dem sette en ren lue på hans hode! Så satte de en ren lue på hans hode, og de tok på ham klærne, mens Herrens Engel stod der.
Som vi ser av disse tre versene så var øverstepresten Josva ikledd skitne klær som betyr at han var en synder, og det er dette Satan anklager Josva for å være, og av den grunn hevder Satan at Josva tilhører ham. Hvordan er det Jesus svarer på anklagerens beskyldninger? Hva gjorde Jesus med de syndene som Josva bar på?
Det er viktig å forstå at Jesus ikke unnskyldte syndene Josva bar på, og at Han heller ikke nektet for at de var der. Vi ser at Jesus sier at de skitne klærne (synden) skal fjernes fra Josva, og han skal ikles høytidsskrud, som er det samme som Jesu rettferdighet. Denne Engelen er ingen annen enn Jesus Kristus, for det er bare Han som har myndighet til å tilgi synder og som kan ikle synderen Sin rettferdighet, som Kristus vant på korset. Jesus rett og slett fjerner syndene i det Han sier: Jeg har tatt din misgjerning bort fra deg. Jeg skal kle deg i høytidsskrud. Dette er vårt velsignede fremtidshåp. Frelsen som Jesus er alene om å tilby oss og rettferdiggjørelse ved tro alene. Det er vel ingen andre steder i GT hvor rettferdiggjørelse ved tro og Jesu frelsende gjerning kommer så tydelig frem som her.
Legg også merke til at Josva ikke gjør noen ting når Satan anklager ham foran Gud, men overlater til Herren å svare anklageren. Josva kler heller ikke av seg selv eller på seg selv, han bare står der i all sin skam, og overlater til Herrens Engel = Jesus Kristus å ta av ham de skitne klærne og ikle ham rene klær. Hva forteller dette oss om frelsen og rettferdiggjørelsen? Det forteller oss at vi ikke kan bidra med noen ting for vår frelse og rettferdiggjørelse, vi kan ikke gjøre annet enn å overlate alt til Jesus Kristus. Den som seirer, han skal bli kledd i hvite klær, og Jeg skal slett ikke stryke navnet hans ut av Livets Bok. Men Jeg skal bekjenne hans navn for Min Far og for Hans engler, Åpenbaringen 3,5.
Vers 6 Så vitnet Herrens Engel for Josva og sa: Vers 7 Så sier hærskarenes Herre: Hvis du vandrer på Mine veier, og hvis du holder Min befaling, da skal du også dømme Mitt hus og ha tilsyn med Mine forgårder. Jeg skal gi deg steder med adgang blant disse som står her.
Nok en gang er både Gud Faderen og Gud Sønnen til stede i samme avsnitt i GT, (versene 6-10). Det er Herrens Engel, Jesus – Guds Sønn, som vitner på vegne av hærskarenes Herre, Gud Faderen, i hele dette avsnittet. Også her ser vi at frelsen er gitt på betingelser, hvis du holder Min befaling. Det er ikke slik at vi kan gjøre noe på forhånd slik at vi kan gjøre oss fortjent til frelsen, men når vi har tatt imot denne unike gaven er det visse betingelse heftet til den, derav hvis du holder Min befaling. Vi kan ikke lenger leve det livet vi gjorde før frelsen ble et faktum, eller slik vi selv ønsker, vi må underordne oss Guds befalinger. Det er kun dersom vi holder Guds befalinger, og bare da vi skal få lov til å dømme engler, (1 Korinterbrev 6,3). I vers 7 er det Herrens Engel, Sønnen, som taler, og i versene 8-10 er det Hærskarenes Herre, Faderen, som taler.
Vers 8 Hør, Josva, du yppersteprest, du og dine brødre som sitter framfor deg, for de mennene er et tegn som gir forvarsel. For, se, Jeg fører fram Min Tjener, Spiren.
Også her i Sakarja finner vi typologi, hvor en hendelse settes opp som et bilde på en framtidig hendelse, og den framtidige hendelsen blir da motbildet. Her i Sakarja blir Josva gjort til et bilde på Frelseren som skal komme. Det blir også profetert at Spiren, Guds tjener, skal komme.
Vers 9 For se, den steinen som Jeg har lagt framfor Josvas ansikt: På denne ene steinen er det sju øyne. Se, Jeg skal risse inn innskriften på den, sier hærskarenes Herre, og Jeg skal ta bort dette landets misgjerning på én dag. Vers 10 På den dagen, sier hærskarenes Herre, skal enhver av dere innby sin neste under vintreet og under fikentreet.
Josva var som nevnt et bilde på Kristus, her omtalt som Min Tjener, Spiren (vers 8) som skulle komme. Det som er interessant er at steinen som ble lagt fram hadde sju øyne. Hva annet er det som har sju øyne? I Åpenbaringen 5,6 leser vi at Lammet har sju øyne: Og jeg så, og se, midt foran tronen og iblant de fire livsvesener, og midt iblant de eldste, stod et Lam, som om det var slaktet. Det hadde sju horn og sju øyne, som er de sju Guds ånder, sendt ut over hele jorden.
Hvem eller hva er denne steinen? Det er mange som mener at det hebraiske ordet eben som her er oversatt til tjener (vers 8), viser til Kristus. Andre mener det viser til Guds rike. Dette uttrykket er imidlertid uløselig knyttet til David. Når Esekiel talte om den kommende Messias kalte han ham min tjener David, (Esekiel 34,23-24; 37,24). Serubabel var av Davids ætt, og om han sier Herren: Jeg vil gjøre deg lik en signetring. For Jeg har utvalgt deg. En signetring var et kostelig smykke som man tok godt vare på og som eieren alltid bar på sin finger. Slik har Herren utvalgt seg Serubabel og vil ta vare på hans ætt helt til løftene i hans ætling Jesus Kristus og Guds rike opprettes i herlighet. På den dagen, sier hærskarenes Herre, skal Jeg ta deg, Serubabel, Sjealtiels sønn, Min tjener, sier Herren. Jeg skal gjøre deg lik en signetring. For Jeg har utvalgt deg, sier hærskarenes Herre, Haggai 2,23. I Salme 118,22 leser vi om steinen som bygningsmennene forkastet og som ble til hovedhjørnesteinen: Steinen som bygningsmennene forkastet, er blitt hovedhjørnestein.
Jeg mener det er en Kristusprofeti her i vers 9, og at denne steinen er et symbol på Jesus Kristus som skulle komme. Gud Faderen sier han skal ta bort landets misgjerning på én dag. Dette ble oppfylt langfredag i år 31 da Jesus døde på korset. Da var frelsen for alle som vil ta imot Kristus som sin Frelser sikret en gang for alle. Vintreet er et annet kjent bilde på Kristus, det er noe vi har fra Jesu egne ord. i Johannes 15,1 sier Jesus om seg selv: Jeg er det sanne vintreet, og Min Far er vingårdsmannen. Hva eller hvem fikentreet er et bilde på er kanskje litt vanskeligere å forstå. I Hosea 9,10 finner vi følgende om fikentreet: Jeg fant Israel som druer i ødemarken. Jeg så deres fedre som førstegrøden på fikentreet første gangen det bærer frukt. Men de kom til Ba’al-Peor og innvidde seg til skammen. De ble avskyelige, lik den de elsket.
Hvordan skal vi tolke dette? Gud sier gjennom profeten Hosea at Han så deres fedre, det vil si Israels fedre, Abraham, Isak og Jakob, som førstegrøden, disse var den første frukten på fikentreet. Da må vi tenke på historien til Abraham. Han ble kallet av Gud til å forlate sitt hjem og sin familie. Det var Jesus som åpenbarte seg for Abraham hver gang han hadde himmelsk besøk på den ene eller andre måten. Fikentreet som bærer frukt i dette verset er Jesus. Vers 10 blir da å forstå slik. Det er Gud Faderen, Hærskarenes Herre, som sier at når tiden er inne vil alle innby sin neste til å komme inn til frelsen i Jesus Kristus, (under vintreet og fikentreet).