Introduksjon.
De skal lage en helligdom for Meg, så Jeg kan bo iblant dem, 2 Mosebok 25,8.
Etter at Israel hadde mottatt Guds ti bud ved Sinai får Moses beskjed om at han skal bygge en helligdom til Herren slik at Han kan bo midt iblant dem. Dette leser vi i 2 Mosebok 25,8. I vers 9, sier Gud: Etter alt Jeg viser deg i mønsterbildet for tabernaklet og mønsterbildet for alt utstyret i det, slik skal du lage det.
Da Gud førte Israel ut av Egypt hadde de ikke noe eget land å reise til, fordi det bodde andre folk der Abraham, Isak og Jakob hadde bodd før Jakob tok familien sin og dro til Egypt på grunn av tørke. Gud hadde lovet dem at de skulle få komme tilbake til Kanaan etter de var frigjort fra fangenskapet, men foreløpig var de i ørkenen.
Ved Sinai får de altså beskjed om å bygge en helligdom etter mønsterbildet. Hva er dette for et mønsterbilde? Israel hadde ikke noen gudshus, ingen helligdom, ikke noen steder de kunne tilbe Gud Skaperen. Fra Abraham ble kalt av Gud og til Israels barn ble gjort til slaver i Egypt hadde de kun offeralter hvor de kom med sine daglige offer. Da de var slaver fikk de ikke lov av Egypterne til å ofre i det hele tatt. De hadde altså ingen modeller eller mønster av tidligere helligdommer de kunne bruke som mønsterbilde. Skulle Israel bygge seg en helligdom etter mønster fra de hedenske templene de hadde sett blant annet i Egypt? Neppe. Gud ville at Hans folk skulle skille seg ut fra verden, og at de ikke skulle ta etter noen av hedningefolkenes skikker. Det kommer klart til syne i Bibelens tekster. De skulle ikke engang ta krigsbytte etter hvert som de erobret det lovede landet.
Hva er da dette mønsterbildet? Eller kanskje rettere sagt, hvor er dette mønsterbildet? Svaret finner vi i hebreerbrevet 8,5: De tjener etter avbildet og skyggen av de himmelske ting, slik Moses fikk guddommelig befaling om da han skulle til å oppføre tabernaklet. For Han sa: Se til at du lager alle ting etter det forbildet som ble vist deg på fjellet. Dette verset forteller oss at Gud har et tempel i himmelen. Selv om en rekke teologer har avvist det bokstavelige mønsterbildet, er det ikke til å komme utenom at det må være slik Bibelen sier. Ved å stole på denne historien i 2 Mosebok og andre skriftsteder som også refererer til den, slik som Hebreerne 9,23-24, kan vi konkluderte med at Moses så en virkelig helligdom i himmelen og bygde den jordiske kopien deretter. Dette er det mønsterbildet som Moses fikk beskjed om å kopiere slik at den jordiske helligdommen, som han skulle bygge, gjenspeilte den himmelske helligdommen i absolutt fullkommenhet i alle detaljer. Dette nevner Gud fire ganger i 2 Mosebok: 25,9; 25,40; 26,30; 27,8 og da må det ha stor betydning, det må være veldig viktig.
Din vei, Gud, er i helligdommen. Hvilken gud er stor som vår Gud? Salme 77,14.
Hvorfor skulle Israel bygge en helligdom?
Så lenge Adam og Eva bodde i Edens Hage hadde de daglig samkvem med Gud og derfor trengte de ikke et tempel, eller en helligdom hvor de kunne tilbe Gud. Men da de falt i synd kunne de ikke lenger være sammen med Gud på den intime måten de var før fallet. Dette medførte flere ting. De ble utvist fra hagen, de fikk første leksjon om frelsesplanen Gud hadde lagt, og de lærte at uten blod kunne de ikke bli renset fra deres synder: Herren Gud laget kjortler av skinn til Adam og hans hustru, og Han kledde dem, 1 Mosebok 3,21.
Det er fint lite informasjon vi finner i dette verset. Det fortelles ikke eksplisitt om offertjenesten her, men det er i dette verset den første ofringen ble foretatt. Et uskyldig lam måtte bøte med livet for at Adam og Eva ikke skulle være ´nakne´. Historien om Kain og Abels ofringer i kapittel 4 viser at Adam og Evas to første sønner var vel kjent med offersystemet, og at de hadde et offeralter. Det er mange som avfeier dette med at det er tøv og spekulasjoner. Men, om Gud ikke hadde foreskrevet klare regler med tanke på hva og hvordan de skulle ofre kunne ikke Gud sett med velbehag på Abels offer og med misnøye på Kains offer. Da ville Gud vist seg å være uberegnelig og urettferdig slik Satan beskylte Gud for å være. Det at Kain ikke beskylder Gud for å være partisk er også et bevis på at både han så vel som hans bror var vel kjent med hva Gud hadde foreskrevet.
Det måtte bæres fram et syndoffer, et lytefritt lam, og gjennom dette uskyldige dyrets død skulle de få tilgivelse for sine synder. Da Noah kom ut av arken etter at vannet hadde trukket seg tilbake etter syndefloden var det første han gjorde å ofre til Gud: Da talte Gud til Noah og sa: Gå ut av arken, du og din hustru og dine sønner og sønnenes hustruer sammen med deg. Ta med deg ut hver levende skapning av alt kjød som er med deg, fugler og fe og alle kryp som kryper på jorden, så de kan utbre seg på jorden, være fruktbare og bli mange på jorden. Så gikk Noah ut, og hans sønner og hans hustru og hans sønners hustruer med ham. Hvert dyr, hvert kryp, hver fugl og alt det som kryper på jorden, alt etter sine slekter, kom ut av arken. Så bygde Noah et alter for Herren, og tok av hvert rent dyr og hver ren fugl og bar fram brennoffer på alteret, 1 Mosebok 8,15-20.
Da Gud valgte Abraham til å være stamfar for Sitt folk, fortsatte tilbedelsen av Gud på den måten det var foreskrevet av Gud helt siden syndefallet. Familiens overhode som også var regnet som familiens prest utførte de daglige rituelle handlingene som måtte til, og som Gud hadde ordinert. Vi leser flere steder om at Abraham satte opp altere for å ofre til Herren. (1 Mosebok 12,7; 13,18; 22,9; 26,25). At Abraham, Isak og Jakob ikke bygde en helligdom eller et tempel skyldes det faktum at de var nomader. De flyttet stedig rundt med buskapen sin.
Da Israel kom til Sinai etter de var satt fri fra fangenskapet i Egypt innfører Gud et nytt regime i gudstjenesten. Nå skulle Guds folk bygge en helligdom som senter for gudstjenesten, og Levi stamme ble plukket ut til å være prester i helligdommen. Dette fordi når de kom til det lovede landet og tok det i besittelse ville mange bosette seg i byer, og da trengte de et fast sted de skulle reise til et minimum antall ganger i året for å tilbe Herren. Men den viktigste grunnen var denne: De skal lage en helligdom for Meg, så Jeg kan bo iblant dem. Etter alt Jeg viser deg i mønsterbildet for tabernaklet og mønsterbildet for alt utstyret i det, slik skal du lage det, 2 Mosebok 25,8-9.
Helligdommen, eller tabernakelet; 2 Mosebok 25,10 – 26,37.
I disse to kapitlene beskriver Gud hvordan Israel skal lage helligdommen, og hva den skal inneholde. Alle gjenstandene er nært knyttet til Jesu tjeneste. Selve helligdommen består av Forgården, Det Hellige og Det Aller Helligste, og er begrenset av et gjerde rundt hele helligdommen. Det er også regler for hvilken vei helligdommen skal plasseres. Inngangen til helligdommen skal alltid plasseres mot øst, paktens ark skal stå lengst mot vest inne i det aller helligste, og røkelsesalteret skal plasseres inne i det hellige mot vest foran forhenget.
Hvorfor skulle det være slik at inngangen var mot øst? Grunnen til dette finner vi i Esekiel kapittel 8, som kalles ´Dom over styggedommer i tempelet´. Det ble etter hvert mange forskjellige styggedommer Israel gjorde i tempelet, og profeten ser alle slags avskyelige kryp og dyr og alle avgudene Israel etter hvert hadde tatt til seg, det satt til og med noen kvinner der som gråt over en av Babylons guder – Tammuz. I vers 16 leser vi: Så førte Han meg inn i den innerste forgården i Herrens hus. Se, ved døren til Herrens tempel, mellom forhallen og alteret, var det omkring tjuefem menn som vendte ryggen mot Herrens tempel. De vendte ansiktet mot øst, og de tilbad solen mot øst.
Hvorfor var det så galt å tilbe mot øst? Fra den tiden menneskene begynte å tilbe Gud på sin egen måte har det blitt en forvrengning av den rette gudstilbedelsen. Snart begynte man å tilbe solen som man trodde var livgiveren. Dette var ikke bare en lokalt fenomen i Midtøsten, og det begrenset seg ikke bare til oldtiden. Også i nær fortid var det mange hedenske kulturer som tilba solen, både i Europa, Asia og Amerika. Solen har vel blitt tilbedt og dyrket over hele verden nesten siden tidenes morgen. Også i vår tid finner vi dette hos alle hedenske religioner, og det er nok overraskende for de fleste at det fortsatt er mange som tilber solen. Det er også et fellestrekk hos de som tilber solen, i sine helligdommer har de alltid, og uten unntak, plassert alteret mot øst. Slik har det vært siden menneskene begynte å tilbe solen, og det var derfor Gud plasserte inngangen til sitt tempelet mot øst slik at de som kom til tempelet for å tilbe alltid vende ryggen mot øst, og på den måten unngå å tilbe solen. Som en kuriositet kan jeg nevne at alle katedraler og kirker innenfor den katolske kirke og den luthersk/reformerte kirke har et alter som vender mot øst. De tilber i realiteten solguden, men vet de det selv?
Her er et lite utdrag av kapittel 8, et veldig viktig kapittel i Esekiel. Jeg oppfordrer deg som leser til å lese hele kapitlet: Så sa Han til meg: Menneskesønn, har du sett hva de eldste for Israels hus gjør i mørket, hver av dem i rommene til sitt gudebilde? For de sier: Herren ser oss ikke, Herren har forlatt landet. Han sa til meg: Snu deg igjen, så vil du se flere store styggedommer som de gjør. Så førte Han meg til døren i porten til Herrens hus, den porten som vender mot nord. Se, der satt det noen kvinner som gråt over Tammuz. Så sa Han til meg: Har du sett dette, menneskesønn? Snu deg igjen, så vil du se flere store styggedommer enn disse. Så førte Han meg inn i den innerste forgården i Herrens hus. Se, ved døren til Herrens tempel, mellom forhallen og alteret, var det omkring tjuefem menn som vendte ryggen mot Herrens tempel. De vendte ansiktet mot øst, og de tilbad solen mot øst, Esekiel 8,12-16.
Hva inneholdt helligdommen?
Selve helligdommen består av Forgården, Det Hellige og Det Aller Helligste. Inne i 1) Det Aller Helligste, befant det seg bare en gjenstand: a) Paktens ark; 2 Mosebok 25,10-22. Inne i 2) Det Hellige, befant det seg tre gjenstander: b) Røkelsesalteret; 2 Mosebok 30,1-10, c) Bordet for skuebrødet; 2 Mosebok 25,23-30 og d) Lysestaken av gull; 2 Mosebok 25,31-40, 2 Mosebok 27,20-21. Utenfor selve tabernakelet finner vi 3) Forgården til tabernakelet; 2 Mosebok 27,9-19. Her var det to gjenstander; e) Renselseskaret av bronse; 2 Mosebok 30,17-21 og f) Brennofferalteret; 2 Mosebok 27,1-8. La oss se litt på hver av disse ni delene / gjenstandene som helligdommen består av.
1) Det Aller Helligste:
Det Aller Helligste inneholder kun en gjenstand, den mest hellige gjenstanden som fulgte Israel gjennom deres ørkenvandring, Paktens Ark. Inn i Det Aller Helligste var det bare øverstepresten som hadde lov til å gå, og kun en gang i løpet av året, på den store forsoningsdagen, Yom Kippur, da øverstepresten skulle slette ut Israels synder.
a) Paktens ark; 2 Mosebok 25,10-22:
Paktens Ark var en trekiste kledd med rent gull både utvendig og innvendig. Lokket til Arken kalles nådestolen, den hadde to kjeruber som hadde vingene utspent og ansiktene mot hverandre. Den var laget av rent gull. Det første som ble lagt ned i Arken var de to steintavlene med Guds ti bud som Gud ga Moses på Sinai. Senere ble også en gullkrukke med manna lagt og Arons stav som spirte lagt inn i Arken, (Hebreerbrevet 9,4). Gullet som er brukt på møblene i helligdommen representerer den prøvede troen – som er mye mer dyrebar enn gull, 1 Peters brev 1,7.
2) Det Hellige:
I Det Hellige, eller stedet for forbønn, var det flere møbler som var dekket med rent gull. Mot vest og inn mot forhenget som skilte Det Hellige fra Det Aller Helligste sto røkelsesalteret, ved nordveggen var bordet for skuebrødet og mot sørveggen lysestaken av gull. Inn i Det Hellige gikk prestene daglig for å bringe blodet fra de ofrede dyrene til røkelsesalteret. Forhenget mellom de to avdelingene i tabernakelet er et symbol på Jesu kropp, (se Hebreerbrevet 10,20).
b) Røkelsesalteret; 2 Mosebok 30,1-10:
Dette var en alen bredt, en alen langt og to alen høyt, og det hadde fire horn. Her skulle det brennes røkelse både om morgenen og om kvelden når øverstepresten stelte med lampene. En gang i året på den store soningsdagen, Yom Kippur, skulle øverstepresten gjøre soning med blodet fra syndofferet på alterets horn. Røkelsen som skulle brennes representerer Jesu gjerninger som følger de troendes bønner. (Se også Åpenbaringen 8,3.)
c) Bordet for skuebrødet; 2 Mosebok 25,23-30:
Dette bordet var to og en halv alen langt, en og en halv alen bredt og en og en halv alen høyt, og kledd med rent gull. Det kommer fram av teksten at det også skulle være fat, kar, kanner og skåler til dette bordet som skulle brukes til drikkeofferet når det ble båret fram. Skuebrødene var bakt uten gjær, og da de lå på skuebrødsbordet med røkelse strødd over dem representerte de Israels 12 stammer som blir gitt sin næring gjennom Kristus, livets brød. At skuebrødene var bakt uten gjær henspiller på det at alt som var gjæret var et bilde på synd, og Kristus selv var uten synd. I Markus 8,15 advarer Jesus oss nettopp mot det som er gjæret, det Han kaller fariseernes og Herodes’ surdeig – altså frafall. Herodes kan forstås som herodianerne, et politisk parti på Jesu tid som gikk inn for å åpne opp for de hedenske religionenes kultur, ikke så ulikt det som skjer i vår tid hvor hedenskapet strømmer inn i kirken og blir ikledd en kristen kappe.
d) Lysestaken av gull; 2 Mosebok 25,31-40, 2 Mosebok 27,20-21:
Lysestaken var av massivt rent gull og hadde sju lamper. Til lysestaken skulle det også være vekesakser og brikker som saksen skulle ligge på, alt av rent gull. Lampene skulle brenne hele tiden, natt og dag. Symbolismen her er lampe og olje, og dette forklares som Guds ord og Den Hellige Ånd.
I Salme 119,105 står det: Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti. I Sakarja kapittel 4 fortelles det om en lysestake av rent gull (vers 2) og to oliventrær (vers 3), og dette forklares med de to salvede som står ved siden av hele jordens Herre. I Åpenbaringen 11 snakkes det om to vitner, som blir forklart som Det Gamle Testamentet og Det Nye Testamentet. Åpenbaringen 4,5 sier at det er sju ildfakler som brenner foran Guds trone, og dette er Guds sju ånder. Sju er fullkommenhetens tall, og da er dette et bilde på Den Hellige Ånd.
3) Forgården til tabernakelet; 2 Mosebok 27,9-19:
Forgården, der alle måtte gå inn med sine offer, omga hele tabernakelet, og skulle være 100 alen lang og 50 alen bred. Her sto to andre gjenstander, renselseskaret av bronse og brennofferalteret, også av bronse. Den enkelte synder, tilsmusset av sin skyld og synd, gikk inn i helligdommen med sitt offer, la hendene sine på offerets hode og overførte sine synder til dyret på en billedlig måte. I tillegg til den enkeltes offer ble det hver dag ofret to ganger, morgenofferet og kveldsofferet, for hele folkets synd.
e) Renselseskaret av bronse; 2 Mosebok 30,17-21:
Renselseskaret var plassert like foran inngangen til Det Hellige. Her måtte prestene vaske seg på hender og føtter for å bli rene hver gang de skulle inn i Det Hellige. Renselseskaret var også et bilde på de troendes dåp.
f) Brennofferalteret; 2 Mosebok 27,1-8:
Brennofferalteret skulle være 5 alen langt, 5 alen bredt og 3 alen høyt. Det skal ha fire horn og være kledd med bronse. I tillegg skulle det være skuffer, skåler, gafler og ildpanner til å samle opp asken fra alteret. Bronsen symboliserer offeret. Alteret er et forbilde på korset, hvor Guds lam, som bærer verdens synd, ble ofret for de skyldige.
Andre ting som er spesielt nevnt i forbindelse med helligdommen.
Prestedrakten; 2 Mosebok 28,1-43:
I både den norske og engelske teksten er det hebraiske ordet mitsnepheth oversatt med ´mitra´. Jeg tror dette er en valgt oversettelse da mitsnepheth oversettes med turban, diadem (krone) eller mitra. DNB GT78 har oversatt mitsnepheth med lue, og Bibelselskapets Bibelen 2011 utgaven bruker turban. I Strong´s ordbok for hebraiske og arameiske ord står det (oversatt til norsk): H4701 mitsnepheth, mits-neh’-feth; offisiell turban (for en konge eller øversteprest):- diadem, mitra. Mithras-kulten eller mithraismen dyrket som øverste gud og frelser Mithras, som ble beskrevet som den uovervinnelige sol – sol invictus Mithras. Som i de øvrige mysteriekulter var også Mithras-kultens medlemmer underlagt en såkalt arkandisiplin, det vil si at kulturens ritualer og hemmeligheter var forbeholdt de innvidde, og disse hadde forbud mot å fortelle eller avsløre dem for utenforstående. Vi har det samme hos alle typer frimurere i vår tid. Det er kun de som er høyest i rang som kjenner hele ordenens ritualer og betydninger. I dag bærer paven, erkebiskoper, abbeder og noen utvalgte pavelige prelater en mitra. Denne kan sies å være en blanding av mithraismen og Dagondyrkelsen som var en tilbedelse av fiskeguden.
Fiskeguden Dagon dukket opp så tidlig som 2500 år f.Kr. Dagon var altså en kjent gud da Israel forlot Egypt og Moses fikk i oppdrag å lage presteklær til Aron og hans sønner. Derfor tror jeg ikke vi kan kalle øversteprestens hodeplagg for en mitra, men turban (eller lue). Å bruke samme hodeplagg som gamle indiske, mesopotamiske og persiske hedenske religioner gjør for å hedre sine avguder tviler jeg på at Gud ville gjøre.
På efoden skal det være to steiner med navnene til Israels 12 sønner inngravert, seks på hver stein. Brystduken skal ha fire rader med tre steiner i hver med navnene til Israels 12 sønner. På turbanen skulle det være en plate av rent gull med innskriften Helliget Herren.
Den hellige salvelsesoljen; 2 Mosebok 30,22-33:
Salvingsoljen skulle også lages etter en nøye gitt oppskrift. Den skulle bestå av flytende myrra, velduftende kanel, velduftende sukkerrør, kassia (fra barken av et eviggrønt tre som vokser i Asia) og olivenolje. Hele helligdommen skulle salves med denne oljen, Åpenbaringsteltet, paktens ark, alterene og alt utstyret i helligdommen. Til og med Aron (øverstepresten) og hans sønner (prestene) skulle salves med denne oljen, så de kunne gjøre tjeneste for Gud i helligdommen. Ingen andre mennesker enn de som skulle tjenestegjøre i helligdommen skulle salves med denne oljen, og ingen fikk lov til å lage en etterligning av denne salvelsesoljen.
Røkelsen; 2 Mosebok 30,34-38:
Også røkelsen som skulle brukes i helligdommen hadde en egen oppskrift. Denne røkelsen skulle lages av krydder, myrraolje, sjønegl og gummiharpiks og ren røkelse. At det var vanlig å lage røkelse kommer fram av vers 35 som sier slik salveblanderen gjør det. Heller ikke denne spesielle røkelsen fikk man lov å lage til sitt eget bruk, det var en hellig blanding røkelse som kun skulle brukes i helligdommen. For både salvelsesoljen og røkelsen står det at dersom noen lager noe som ligner skal de utryddes fra sitt folk.
Når Gud har gitt Moses alle instruksjonene, og Moses har satt spesielt kvalifiserte mennesker til å utføre arbeidene, så gjentar Gud det fjerde budet – sabbatsbudet i avsnittet i 2 Mosebok 31,12-18 som kalles Loven om sabbaten, hviledagen: Herren talte til Moses og sa: Og du, tal til Israels barn og si: Sannelig, Mine sabbater skal dere holde, for det er et tegn mellom Meg og dere i alle slekter som kommer, så dere skal kjenne at Jeg er Herren som helliger dere. Derfor skal dere holde sabbaten, for den er hellig for dere. Den som vanhelliger den, skal sannelig dø. For hver den som gjør noe arbeid på den, den sjel skal utryddes av sitt folk. Seks dager skal arbeidet utføres, men den sjuende dagen er sabbaten for hvile; den er hellig for Herren. Hver den som gjør noe arbeid på sabbatsdagen, skal sannelig dø. Derfor skal Israels barn holde sabbaten. De skal holde sabbaten i alle slekter som kommer, som en evig pakt. Den er et tegn mellom Meg og Israels barn til evig tid. For på seks dager dannet Herren himmelen og jorden, og på den sjuende dagen hvilte Han og pustet ut. Da Herren var ferdig med å tale til ham på Sinai-fjellet, gav Han Moses Vitnesbyrdets to tavler, steintavlene som var skrevet med Guds finger.
Hvorfor gjentar Gud det fjerde budet her? Det er fordi det fjerde budet er tegnet på den pakten Gud inngikk med menneskene, og det fjerde budet er selve seglet på Guds lov. Et segl inneholder som kjent navnet, stillingen og territoriet til vedkommende som eier seglet. Det kommer fram at navnet på den som eier seglet er Herren, Hans stilling er Skaperen og Hans territorium eller domene er Himmelen og jorden, som merisme; himmel og jord og alt imellom med andre ord hele universet. (Merisme: se Daniel kapittel 10,11 og 12 del 1, under Typologi og Merisme.)
Den daglige tjenesten i helligdommen; 2 Mosebok 29,38-46.
Dette er det du skal ofre på alteret hele tiden, hver dag: to årsgamle lam. Det ene lammet skal du ofre om morgenen, og det andre lammet skal du ofre mellom de to aftenstundene, 2 Mosebok 29,38-39.
I tillegg til dette avsnittet så finner vi det daglige offeret omtalt også i 4 Mosebok 28,1-8 og i Hebreerbrevet 9,6-10; 10,11.
Ut over det daglige offeret som skulle ofres hver morgen og hver kveld, så legger 4 Mosebok føringer for et sabbatsoffer (4 Mosebok 28,9-10) og et nymåneoffer (4 Mosebok 28,11-15), og ofringer under de store festene så som de usyredes brøds høytid (4 Mosebok 28,17-25), ukenes høytid (4 Mosebok 28,26-31), basunens høytid (4 Mosebok 29,1-6), forsoningsdagen(4 Mosebok 29,7-11), løvhyttefesten (4 Mosebok 29,12-39).
På disse dagene ble de forskjellige festene holdt i gammeltestamentlig tid: Påske; 14. abib (1. måned). De usyredes brøds høytid; 15. til 21. abib. Førstegrødens høytid; 16. abib og 6. sivan (3. måned). Ukens høytid; 6. sivan. Basunenes høytid; 1. tishri (7. måned). Den store forsoningsdagen; 10. tishri. Løvhyttefesten; 15. til 22. tishri.
Nå må det presiseres at dette var alle høytidsdager som pekte fram mot den kommende Frelseren, Jesus Kristus, og det Han skulle gjøre. Da Jesus kom, døde på korset og for opp til himmelen for å fullføre sitt frelserverk der, mistet disse høytidene sin betydning. Jesu død gjorde også slutt på alle dyreofringene i tempelet. Da Jesus døde på korset hadde det ekte lammet, Guds Lam, tatt plassen til det billedlige lammet som hadde blitt båret inn i først tabernaklet og deretter tempelet i mer enn 1470 år, fra Israel bygde tabernaklet ved Sinai ca. 1444 f.Kr. til Jesus døde på korset 31 e.Kr.
Dette betyr for oss kristne at vi ikke trenger å bære fram et dyreoffer for våre synder, men vi må allikevel bringe fram våre daglige offer.
Dette er en påstand som reiser et spørsmål: Hva er vårt daglige offer, hvis det ikke er et lytefritt lam?
Det daglige offer:
Dette er det du skal ofre på alteret hele tiden, hver dag: to årsgamle lam, 2 Mosebok 29,38. Uttrykket som her er oversatt til hele tiden, hver dag er det hebraiske yom tamid. I Daniels bok kapittel 8, vers 12 snakkes det om ´det stadige offeret´, eller det daglige offeret, det som skal ofres i helligdommen kontinuerlig, eller som det sies her i 2 Mosebok 29, hele tiden, hver dag. Det ligger implisitt i teksten at det skal ofres til Gud hver dag, minimum to ofre daglig, et om morgenen og et om kvelden. Yom betyr dag og tamid betyr kontinuerlig.
Når det gjelder uttrykket det stadige offer er det mange som hevder at ordet offer er feil ord innsatt i setningen. Den mest kjente er vel Uriah Smith som er fra våre egne rekker. Uriah Smith strekker det litt vel langt når han sier at han har bevist at nettopp ordet offer er feil ord innsatt. Det er imidlertid riktig at ordet offer ikke forekommer i grunnteksten, men er satt inn på et senere tidspunkt for å forklare hva det stadige viser til.
Det stadige offeret i versene 11, 12 og 13 i Daniel kapittel 8, samt i Daniel 11,31; 12,11, er det hebraiske ordet tamid som brukes både som adverb og adjektiv, og er knyttet opp til mange konsepter som: varig arbeid (Esekiel 39,14); permanent underhold/forsørgelse (2 Samuel 9,7-14); vedvarende sorg (Salme 38,17); vedvarende håp (Salme 71,14); vedvarende provokasjon (Jesaja 65,3). I religiøs sammenheng som i tempelet: skuebrødene hebraisk læhæm hatamid som direkte oversatt betyr brødet som alltid skal ligge der (4 Mosebok 4,7); lampen som alltid eller hele tiden skulle brenne (2 Mosebok 27,20); en ild skal alltid brenne på alteret (3 Mosebok 6,6); brennofferet som daglig skulle ofres – vedvarende brennoffer (4 Mosebok 28,3); røkelsen som skulle ofres morgen og kveld – et stadig røkoffer (2 Mosebok 30,7-8).
Ordet tamid i seg selv betyr ikke daglig, men kontinuerlig, vedvarende eller regelmessig, og forekommer 103 ganger i GT. Av de 103 gangene tamid forekommer, er det oversatt til daglig kun seks – 6 – ganger, dette er i 4 Mosebok 4,16 (det daglige grødeofferet) og i Daniel 8,11.12.13; 11,31; 12,11. I Talmud når ordet tamid brukes uavhengig som her, så peker ordet alltid og uten unntak til det daglige offer. Det er nok på grunn av dette at oversetterne har føyet til ordet ‘offer’ i teksten for å gjøre det lettere å forstå hva det dreier seg om. Kanskje det er slik at offer ikke skulle vært satt inn i teksten, men lagt til i en fotnote.
Vi vet at i den gammeltestamentlige tjenesten så ble det ofret dyr hver dag, for å gjøre soning for folkets synder, og at vi som kristne daglig må be våre bønner om tilgivelse for våre synder. Det som er skremmende er at Bibelen forteller at det daglige offeret, som i vår tid er våre bønner, skal bli tatt bort av den makten som står bak den ødeleggende styggedom: Han opphøyet seg til og med så høyt som hærskarens Fyrste. Ved ham ble det stadige offeret tatt bort. Stedet for hans helligdom ble styrtet ned, Daniel 8,11.
Om vi går til Åpenbaringen 8,3-4 ser vi at våre bønner ligger på alteret sammen med røkelsen som engelen legger der. En annen engel, som hadde et røkelseskar av gull, kom da og stilte seg ved alteret. Og det ble gitt ham mye røkelse, for at han skulle legge den sammen med alle de helliges bønner på gullalteret som var foran tronen. Og røyken av røkelsen, sammen med de helliges bønner, steg opp foran Gud fra engelens hånd. Det er våre daglige bønner rettet til Gud Faderen i Jesu navn som er vårt daglige ‘tamid’ offer i nytestamentlig tid. En eller annen gang i historiens løp – på det jeg kaller tidslinjen – vil det daglige offer bli tatt bort, noe Bibelen er veldig klar på. Det er altså en jordisk makt som ønsker å hindre Guds folk å komme til helligdommen med sine daglige ofre (= bønner). Dette reiser noen spørsmål, og spørsmålene er: Hvem er denne makten? Når kommer denne makten til å ta vekk det daglige offer? På hvilken måte det skal gjøres? Hva innebærer det? Når det stadige offeret blir tatt bort i Daniel 8,11.12.13; 11,31 og 12,11 så viser dette til en spesiell handling utført av den samme makt som setter opp den ødeleggende styggedom. Denne makten representerer Romerriket – både det militær-politiske så vel som det religiøs-politiske Romerriket.
Vi vet at denne makten, som oppfyller alle tegn på Antikrist, verken vil at vi daglig skal be Gud om tilgivelse for våre synder, eller ha Jesus Kristus som vår eneste mellommann. Derfor har denne makten opprettet et system av underguder som vi kan kalle dem, de såkalte hellige menn og kvinner. Selv om man i utgangspunktet tror og sier at man ber til den eneste sanne Gud så ber man i virkeligheten til døde mennesker når man ber gjennom (les: til) en av disse mediatorene, eller helgenene – det være seg St. Olav, St. Markus, St. Valentin eller denne maktens himmeldronning og mediator Maria, Jesu mor. Det burde være klart at det dreier seg om den falne katolske kirke. Uansett hvilken av disse helgenene man ber til, så kommer ikke bønnene fram dit de skal. Det er en illusjon å tro at de gjør det, fordi Jesus sa følgende: Ingen kommer til Faderen uten ved meg, Johannes 14,6.
I disse fem versene i Daniel 8,11.12.13; 11,31 og 12,11 vises det uten unntak til det religiøs-politiske Rom, eller pavemakten, som gjennom sin hedenskap og avgudsdyrkelse får folkene til å be til eller tilbe statuer av Maria og helgener til relikvier og til paven selv. Det er på denne måten den katolske kirken tar vekk det daglige ‘tamid’ offer, nettopp fordi den katolske kirken får den vanlige katolikk til å be til kirkens helgener. (Se også Babel – Babylon; Forførelsens makt; avgudene.)
Det finnes mange fortolkninger av hva tamid er, men det er tre fortolkninger som har fått større oppslutning enn de andre. Disse er 1) at tamid viser til det daglige offer i tempelet i Jerusalem, 2) at tamid ikke viser til hedenskapen verken i Daniel 11,31 eller 12,11, men nevnes i forbindelse med at den ødeleggende styggedom settes opp og 3) at tamidviser til Jesu yppersteprestelige tjeneste i den himmelske helligdom, og at avskaffelsen av ‘det stadige offer’ (tamid) svarer til pavemaktens stedfortredende system påtvunget kirkens medlemmer på bekostning av Jesu Kristi midlertjeneste.Det er forholdsvis klart at det er det tredje alternativet som harmonerer med historien.
Det stadige offer i vår tid, det vil si etter at Jesus døde på korset, er våre bønner. Vi har ingen ting å bringe fram av offer som er i nærheten av det offer Jesus frembrakte for oss. Vi kan ikke gjøre noe annet enn å be i Jesu navn om tilgivelse for våre synder, så vil Han ta av sitt blod og stenke på offeralteret til soning for våre synder. Vår bønn til Gud, gjennom mellommannen mennesket Jesus Kristus, er vårt stadige offer. Jesus, vår øversteprest, er den eneste mellommann mellom mennesket og Gud: For Gud er én og én mellommann er det mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus, 1 Timoteus 2,5.
Men, står det noe i Bibelen som kan tyde på at våre bønner virkelig er det stadige offer? Finnes det virkelig noen vers utover Åpenbaringen 8,3-4 som bekrefter at våre bønner er det stadige offer? Vi vet fra det gamle testamentet at det stadige offer ble lagt på alteret; (se 2 Mosebok 29,38-42). Kong David sier det helt klart i salme 141 vers 2 følgende, La min bønn gjelde som røkoffer for ditt åsyn! La mine løftede hender gjelde som et aften-matoffer! (DNB 1930). Salomo sier i Ordspråkene 15,8 dette: De ugudeliges offer er en styggedom for Herren, men de oppriktiges bønn er til velbehag for Ham.
Våre bønner er altså våre daglige eller vårt stadige offer. Men når våre bønner er det daglige offer, kan påstanden om at makten bak den ødeleggende styggedom skal ta fra Gud det daglige offer problematiseres. Hvordan er det mulig å ta fra Gud det stadige offer når dette er våre bønner? Galaterbrevet 1,6-7 forteller oss at det finnes en form for gudstilbedelse som ikke setter Gud og Jesus i sentrum, men at den er en form for avgudsdyrkelse som forvrenger Guds Ord, og tar fra Gud hans rettmessige offer. Jeg undrer meg over at dere så snart vender dere bort fra Ham som kalte dere i Kristi nåde, til et annerledes evangelium, som slett ikke er et annet. Men det er noen som forvirrer dere og vil forvrenge Kristi evangelium.
Bibelen selv sier at det kun er en mellommann mellom menneskene og Gud, nemlig mennesket Jesus Kristus, (1 Timoteus 2,5). Er det en makt eller myndighet som sier at bønner skal gå gjennom andre kanaler enn den kanalen Bibelen sier vi skal bruke? Ser vi på Daniel 8,10-11 så nevnes det en myndighet som opphøyer seg helt til hærens fyrste, som er Gud. Dette er det lille hornet som nevnes i vers 9, og som vokser seg overmåte stort. Denne myndighet eller makt krever at vi skal gå gjennom andre mellommenn med våre bønner. Hvem er det da vi egentlig ber til, ber vi til vår Gud og skaper som er vår himmelske Far, eller ber vi til en avgud? Jesus lærte oss å be riktig, og her ligger det også en oppskrift som inneholder hvem som skal være adressaten til våre bønner: Slik skal dere da be: Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn … Matteus 6,9.
Å ta vekk det daglige offer har med skriftemålet å gjøre. Skriftemålet, eller Sakramentet for botsøvelse og forsoning(vanligvis kalt botsgang, forsoning eller tilståelse) er et av de syv sakramentene til den katolske kirken der den troende oppnår absolusjon for synder begått mot Gud og sin neste … … og de blir gjenforent med kirken etter bekjennelsen. Den katolske kirke regner med en tredelt utvikling av dette sakramentet. 1) fra aposteltiden og til begynnelsen av det 6. århundre – det tidlige skriftemålet. 2) fra tidlig i det 6. århundre (nærmere bestemt år 508) til det 12. århundre – tvunget skriftemål (tariff penance). 3) fra det 12. århundre og framover – individuelt skriftemål.
På denne måten ble det stadige (daglige) offer avskaffet da den ødeleggende styggedom ble stilt opp. Fra tidlig på femhundretallet ble det obligatorisk å gå til skriftemål for kirkens medlemmer, og det er det tvungne skriftemålet som er den ødeleggende styggedom. De som ikke gikk regelmessig og bekjente sine synder til presten ble ekskommunisert / ekskludert fra kirkens samfunn, eller det hellige samfunn som den katolske kirken selv kaller det. Han opphøyet seg til og med så høyt som hærskarens Fyrste. Ved ham ble det stadige offeret tatt bort. Stedet for hans helligdom ble styrtet ned. På grunn av overtredelsen ble en hærskare overgitt sammen med det stadige offeret. Han (det lille hornet) kastet sannheten ned til jorden. I det han gjorde, hadde han framgang, Daniel 8,11-12.
Våre bønner skal altså rettes til Gud, gjennom vår eneste mellommann Jesus Kristus. Ber vi våre bønner gjennom andre enn Jesus Kristus vil ikke disse bønnene komme fram til Gud, det er som sagt en illusjon å tro at våre bønner kommer til Gud dersom vi ber gjennom døde mennesker. Det er på denne måten at Gud blir fratatt sitt stadige offer, og det er på denne måten vi blir hindret å søke vår Frelser Jesus Kristus som befinner seg i det aller helligste i det himmelske tempel. Daniel 8,11-12 bekrefter da også at en gudsdyrkelse som innebærer andre mellommenn enn Jesus Kristus er i strid med det stadige offer.
Hva skjedde i tabernakelet i ørkenen, og hva skjer i tempelet i vår tid?
Når folket kom inn i helligdommens forgård med sitt offerdyr, det daglige offeret, fikk de en undervisning i frelsesplanen, og lærdommen var at det er ingen tilgivelse uten at blodet fra en uskyldig blir utgytt. De kom til et møte med Gud, de angret sine synder og de brakte fram sitt offer. Dette er den daglige tjenesten i den første avdeling – det hellige. Dette er første del av frelsesplanen. Det symboliserer også den vandringen vi som kristne også kan gjøre med Gud på daglig basis. Selv om de egentlig skulle møte Gud var det en prest folket møtte, og denne presten og det han gjorde var et bilde på den tjenesten Jesus skulle gjøre etter sin død, oppstandelse og himmelfart. Denne presten var altså et bilde på mellommann, Jesus Kristus: For det er én Gud og én Mellommann mellom Gud og mennesker, Mennesket Kristus Jesus, 1 Timoteus 2,5.
Hebreerbrevet kapitlene 7, 8 og 9.
Jeg tror vi må gå gjennom disse tre kapitlene, noen vers om gangen og se på innholdet og hva det betyr denne sammenhengen. Det er nødvendig å ha Bibelen framme når vi går gjennom disse tekstene.
Hebreerbrevet 7,1-10; Melkisedek, den høyere, velsignet Abraham:
En gang i Bibelen leser vi om Melkisedek, og det er her i Hebreerbrevet kapittel 7. Vanligvis får vi en del opplysninger om viktige personer så som slektstavle og lignende. Men Melkisedek bare dukker opp og forsvinner ut av historien uten at vi vet noe mer om ham enn at han var uten far, mor og ættetavle, og at han er prest for Den høyeste Gud, og at navnet Melkisedek betyr Salems konge, som også betyr fredens konge. Det betyr ganske enkelt at Melkisedek er et bilde på Jesus Kristus.
Hebreerbrevet 7,11-19; Gud innsatte et nytt prestedømme:
Vers 11 stiller et spørsmål, og svaret på dette spørsmålet er at det første prestedømme som kalles det levittiske prestedømme aldri kunne bli fullkomment. Det levittiske prestedømme var et prestedømme som bestod av menn i rett nedad stigende linje fra Aron som var av Levi stamme. Jesus som er vår øversteprest er ikke fra Levi stamme, men fra Juda stamme.
Hebreerbrevet 7,20-28; Kristus den evige øversteprest:
Fordi Jesus kommer fra Juda stamme ble Han gjort til prest med ed. Herren har sverget og skal ikke angre: Du er prest til evig tid etter Melkisedeks ordning, Salme 110,4. De levittiske prestene var prester så lenge de levde, men Kristus vil være vår øversteprest i all evighet, Han har et uforgjengelig prestedømme. Derfor har Han også makt til fullkomment å frelse dem som kommer til Gud ved Ham, ettersom Han alltid lever for å gå i forbønn for dem. For en slik Yppersteprest var vel skikket for oss, En som er hellig, uskyldig, ubesmittet, skilt fra syndere og som er blitt opphøyet over himlene. Han trenger ikke å bære fram offer daglig, slik som de andre yppersteprestene, først for sine egne synder og så for folkets. For dette gjorde Han én gang for alle, da Han ofret Seg Selv. For loven innsetter mennesker med skrøpelighet til yppersteprester. Men edens ord, det som kom etter loven, innsetter Sønnen, Han som er blitt fullendt til evig tid, Hebreerbrevet 7,25-28.
Hebreerbrevet 8,1-6; Kristus øverstepresten i himmelen:
Forfatteren av Hebreerbrevet slår fast at Kristus sitter ved Gud Faderens trones høyre side i himmelen hvorfra Han utøver sin oppgave som øversteprest for sitt folk. Jesus kunne ikke utføre slike oppgaver da han var på jorden første gang, fordi det etter loven kun var de i rett nedad stigende linje fra Aron som var av Levi stamme som hadde rett til å tjenestegjøre som prester. Men etter Melkisedeks vis kan Jesus tjenestegjøre som vår øversteprest i det himmelske templets. Her på jorden måtte de levittiske prestene bringe med seg gaver, som etter loven skulle være blod fra de ofrede dyrene. Derfor måtte også Kristus bringe med seg en slik gave. Det gjorde Han også, ikke blod fra bukker og kalver, men sitt eget blod.
Hebreerbrevet 8,7-13; Øverstepresten for den nye pakt:
Dette er et tema som kan være vanskelig å forstå. Mange tror at den gamle pakt og den nye pakt er to vidt forskjellige pakter. Det står da også slik i vers 7: For om den første pakten hadde vært feilfri … og forfatteren fortsetter i vers 8 med å si: … Se, de dager kommer, sier Herren, da Jeg vil opprette en ny pakt med Israels hus og med Judas hus … … Så langt så godt. Ingen vil kunne si imot dette. Det er en gammel og en ny pakt, men et stort flertall av de kristne mener innholdet i den nye pakten skiller seg i vesentlig grad fra innholdet i den gamle pakten. Spørsmålet er om det er tilfellet. Den gamle pakten ble ifølge vers 9 opprettet ved Sinai, og hva var innholdet i den gamle pakten Gud opprettet med sitt folk der? I 2 Mosebok 19,5 leser vi at Gud vil inngå en pakt med sitt folk: Derfor, om dere nå virkelig vil lyde Min røst og holde Min pakt, da skal dere være Min eiendom framfor alle folk. For hele jorden er Min. Så leser vi videre i kapittel 19 og 20 i 12 Mosebok om veien til de ti bud, men disse kapitlene sier ikke noe spesifikt om innholdet i pakten. Det sies ikke her at det er Guds ti bud som er paktens innhold, bare at Guds folk har lovet å holde den pakten Gud inngikk med dem: Da svarte hele folket samstemmig og sa: Alt det Herren har sagt, vil vi gjøre … … (2 Mosebok 19,8). At det virkelig er Guds ti bud kommer tydelig fram i 5 Mosebok kapittel 5, som for øvrig er en del av den repetisjonen som Moses gir folket av det som skjedde ved Sinai like før de skulle ta det lovede landet i besittelse. I 5 Mosebok 4,13 står det: Han kunngjorde dere Sin pakt, som Han bød dere å holde, De Ti Ord, og Han skrev dem på to steintavler. (De Ti Ord er det samme som Guds ti bud.) Da kan vi slå fast at innholdet i den gamle pakt var Guds ti bud skrevet på to steintavler.
Men hva er innholdet i den nye pakt? Kan det være Jesu blod? I Matteus 26,28 sier Jesus: For dette er Mitt blod, den nye pakts blod … … Jeg er freidig nok til å si et dette ikke er riktig, fordi Gud er en ordens Gud, og det betyr at innholdet i den nye pakten må være det samme som i den gamle pakten. Som vanlig vil Bibelen gi oss svaret, og nå finner vi det her i Hebreerbrevet 8,8-10, hvor forfatteren av Hebreerbrevet siterer profeten Jeremia 31,31-33 som skriver følgende: Se, dager kommer, sier Herren, da Jeg skal slutte en ny pakt med Israels hus og med Judas hus, ikke slik som den pakten Jeg sluttet med deres fedre på den dagen Jeg tok dem ved hånden for å lede dem ut av landet Egypt. De brøt Min pakt, selv om Jeg var deres ektemann, sier Herren. Men dette er den pakten Jeg skal slutte med Israels hus etter de dager, sier Herren: Jeg skal legge Min lov i deres indre og skrive den på deres hjerter. Jeg skal være deres Gud, og de skal være Mitt folk. Som vi ser er innholdet i den nye pakten lik innholdet i den gamle pakten, det er Guds ti bud. Forskjellen mellom disse to paktene er at den gamle var skrevet på to steintavler, mens den nye er skrevet i våre hjerter.
Når Jesus sier at ‘Mitt blod er den nye pakts blod’ henspiller dette på at den gamle pakts blod var blodet fra offerdyrene. På denne måten er også den nye pakt bedre enn den gamle pakt.
Hebreerbrevet 9,1-5; Den gamle pakts helligdom:
Den gamle pakts helligdom, som var i bruk fra Israel bygde den ved Sinai til Jesus døde på korset, har vi gått gjennom i detaljer tidligere. Helligdommen bestod at et bærbart tabernakel laget ved Sinai, ca. 1444 f.Kr. og fram til Salomon bygde tempelet i Jerusalem ca. 960 f.Kr.
Hebreerbrevet 9,6-10; Begrensninger for den jordiske tjenesten:
Hva var disse begrensningene for den jordiske helligdommen? En av begrensingene var at veien inn til det alle helligste ikke var blitt åpnet, noe forhenget mellom det hellige og det aller helligste symboliserte. Da Jesus døde på korset revnet forhenget i tempelet fra øverst til nederst, og på den måten åpnet Jesus veien inn til det aller helligste for menneskene. En annen begrensning var at den tjenesten prestene utførte i tempelet ikke var tilstrekkelige, noe som kommer klarest til syne på den store forsoningsdagen, Yom Kippur. Dette ritualet måtte utføres hvert år på den dagen som heter 10. tishri. Og som vers 9 sier så var gaver, offer og forskrifter om mat, drikke, og renselser bare en lignelse eller et bilde på den rette ordningen som skulle komme, som er Kristus.
Hebreerbrevet 9,11-15; Kristi tjeneste i helligdommen er fullkommen:
Etter Jesus døde på korset og for opp til himmelen ble Han vår øversteprest. Vi må se på hva som prestene gjorde i den jordiske helligdommen for å finne ut av hva Jesus gjør i den himmelske helligdommen, og vi må også ta med tidsaspektet, når de forskjellige ting ble gjort i løpet av året.
Den daglige tjenesten: Hver dag så gikk prestene inn i det hellige med blod fra offerdyrene som var blitt ofret som syndoffer. Da Jesus for til himmelen gikk også Han inn i det hellige med sitt eget blod til soning for alle de syndene som menneskene opp gjennom tiden, fra Adam og Eva til Jesu gjenkomst, har bekjent. Denne oppgaven startet Jesus med da Han steg opp til himmelen i år 31 e.Kr. og denne ble Han ferdig med da vi gikk fra profetisk tid til endetid i 1844.
Hebreerbrevet 9,16-22; Mellommannens død var nødvendig:
I oss selv er vi syndere nettopp fordi vi har syndet, og ifølge Paulus så er syndens lønn døden (Romerbrevet 6,23). Vi har altså en dødsdom hengende over oss, og det er den lønnen som vårt syndige ego har ført ned over oss selv. Jesus sa at … dette er Mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse, (Matteus 26,28) og i Hebreerbrevet 9,22 står det: Uten blodsutgytelse blir det ingen tilgivelse. Noen må med andre ord dø for de syndene som er begått. Egentlig skulle jeg betalt for mine synder, og du for dine synder, men Jesus tok vår plass og døde for de syndene vi har begått for at vi skal kunne slippe fri. Det var i korte trekk det Han gjorde da Han kom til jorden første gang. Fordi, når jeg og du sto der dømt til døden tok Han vår plass. Vi blir renset i Jesu blod når vi kommer til Ham og ber om syndenes tilgivelse. Derfor var Jesu død nødvendig, for i oss selv vil vi aldri bli i stand til å rense oss fra urenhet eller frelse oss selv.
Hebreerbrevet 9,23-28; Kristi offer sonet all synd:
Vi har Gud på den ene siden og mennesket på den andre siden og midt imellom er det en avgrunn så vid og dyp at ingen menneske noen gang kan klare å komme seg over ved egen hjelp. Det er her Mellommannen kommer inn. Kristus bygde en bro over avgrunnen i form av et kors. Vender vi oss til Mellommannen, Jesus Kristus, vil Han føre oss over avgrunnen på denne broen Han bygde da Han død på korset. For det er én Gud og én Mellommann mellom Gud og mennesker, Mennesket Kristus Jesus, 1 Timoteus 2,5. Det er bare Ham og ingen annen som kan frelse oss. Det er ingen annen mellommann enn Mennesket Kristus Jesus. Det finnes ingen medfrelser slik enkelte kirkesamfunn hevder, det er en ubibelsk lære. Det er bare Jesus, og ingen annen, som har sonet all synd.
Den årlige dom og endetidsdommen:
Den årlige dom: Og jeg så de døde, små og store, stå framfor Gud, og bøker ble åpnet. Og en annen bok ble åpnet, som er Livets bok. Og de døde ble dømt etter det som var skrevet i bøkene, etter sine gjerninger, Åpenbaringen 20,12.
I Daniels bok kan vi lese om en domsscene som finner sted i himmelen. Jeg så på dette helt til det ble satt troner fram, og Den gamle av dager satte seg. Hans klær var hvite som snø, håret på Hans hode var som ren ull. Hans trone var som flammene av ild, hjulene på den var brennende ild. En strøm av ild flommet fram og kom ut foran Ham. Tusen ganger tusen gjorde tjeneste for Ham. Ti tusen ganger ti tusen stod framfor Ham. Retten ble satt, og bøker ble åpnet, Daniel 7,9-10. Dette er utvilsomt Gud Faderen som er beskrevet her og Han befinner seg i himmelen, det ser vi av tronen og de som tilber Ham. I vers 13 ser vi at Kristus kommer bort til Faderen med himmelens skyer. Jeg så i de nattlige synene, og se, En som var som Menneskesønnen kom med himmelens skyer! Han kom bort til Den gamle av dager, og de førte Ham fram til Ham. Det som er vesentlig her er at retten ble satt og bøkene ble åpnet. Det er dette som viser til en domshandling, og i dette tilfellet er det en undersøkende dom. Dette er også motbildet til det som skjedde i gammeltestamentlig tid i den jordiske helligdommen da de en gang hvert år, på dagen Yom Kippur, renset folket og helligdommen for de syndene som var blitt bekjent i løpet av det siste året.
Dette er hva som skjedde på den store forsoningsdagen. Alle referansene er fra 3 Mosebok kapittel 16. Øverstepresten skulle ha med en ung okse som syndoffer, og en vær som brennoffer (vers 3). Fra Israels barn skulle ha få to geitebukker som syndoffer, og en vær som brennoffer (vers 5). det første øverstepresten skulle gjøre var å gjøre soning for seg selv og sitt hus (vers 6) deretter skulle han stille fram de to geitebukkene for Herrens åsyn og kaste lodd om de to bukkene, et lodd for Herren og det andre for syndebukken (versene 7-10).
La oss se nøyere på versene 9 og 10 da det er stor uenighet om hvilken geitebukk som er for Herren og hvilken som er syndebukk, fordi de fleste ikke-adventistteologer har problemer med å godta at syndebukken representerer Satan. De vil gjerne at Syndebukken skal representere Jesus. Først må det tilføyes at det hebraiske ordet for syndebukk er Azazel også er navn på en ørkengud i andre semittiske språk. De to versene er slik: Vers 9 Aron skal komme fram med bukken som Herrens lodd falt på, og ofre den som et syndoffer … … og vers 10 er slik: Men den bukken loddet falt på for å være syndebukk, skal stilles levende fram for Herrens åsyn. Det skal gjøres soning ved den, og så skal den sendes ut i ørkenen som syndebukk.
I den rabbinske tankegangen er Azazal ikke navnet på en entitet, men betyr bokstavelig talt ‘fullstendig fjerning’, det vil si at rabbinerne kaller geitebukken som ble sendt ut i ørkenen på forsoningsdagen med det ordet som førte til at israelittenes synder ble fullstendig fjernet fra folket.
Vi ser av teksten at de to geitebukkene representerer hvert sitt individ; Herren, vår Gud og Skaper, mens den andre representerer ørkenguden Azazel. Vi kan derfor utelukke at Jesus representerer begge. Det står om den som loddet for Herren falt på at den geitebukken skal ofres som syndoffer. Spørsmål: Hvem er vårt syndoffer? Den andre geitebukken blir kalt syndebukk. Men hva betyr det å være syndebukk? Når dagen kommer vil Jesus legge all skyld for de bekjente syndene på Satan, fordi han er syndens opphavsmann, deretter vil Satan og alt ondt kastes i ildsjøen for å tilintetgjøres, (Åpenbaringen 20,10).
Hva var det som skjedde i gammeltestamentlig tid? Først skulle øverstepresten gjøre soning for sine egne synder. Så skulle han ta geitebukken, som loddet for Herren falt på, ofre den, føre blodet av den innenfor forhenget (vers 15), og på den måten gjøre soning for Israels synder. Dette er bilde på en framtidig hendelse, og denne hendelsen var Jesu død på korset. Den bukken som loddet for Herren falt på representerer Jesus. Det er jo bare ved Ham at det kan gjøres soning for våre synder. Så skulle øverstepresten komme fram med den andre bukken, den for Azazel, og legge sine hender på dens hode og slik overføre alle de syndene som var blitt bekjent til syndebukken. Dette er bildet. Syndebukken bærer nå hele folkets misgjerning og synd. Etter dette skal syndebukken bli ført ut i ørkenen for aldri mer å komme tilbake til Guds folk. Syndebukken, eller Azazel er et bilde på Satan.
Da Jesus gikk fra det hellig til det aller helligste i det himmelske templet i 1844 startet den siste etappen i frelsesplanen. Den jobben som utføres der er den samme som øverstepresten i det gamle Israel gjorde. En av oppgavene var å undersøk om alle i Israel 12 stammer hadde bekjent sine synder det siste året og båret fram et syndoffer. Det Jesus gjør i den himmelske helligdommen nå er å gå gjennom himmelens bøker (se Daniel 7,9.10.13 og Åpenbaringen 20,11.12), og skille mellom de som er rettferdige i Guds øyne og de ugudelige. Det er dette som kalles ‘den undersøkende dom’. I gammeltestamentlig tid ble altså dette gjort en gang i året, både for å undervise om frelsesplanen og for å peke mot den kommende Messias, mens det nå i endetiden gjøres en gang for alltid fordi Jesu offer sonet all synd. Når Jesus er ferdig med denne undersøkelsen vil Han komme tilbake og utfri sitt trofaste folk. Og se, Jeg kommer snart, og Min lønn er med Meg, for å gi enhver igjen etter hans gjerning, Åpenbaringen 22,12. Den lønnen Jesus har med seg er todelt. For de rettferdige, de som har fått sine synder tilgitt er lønnen evig liv sammen med Gud , mens for de som ikke har fått tilgitt sine synder, de ugudelige er det evig død som venter.