To tidsprofetier.
Dette er to tidsprofetier som har fått alt for lite oppmerksomhet. Det kan være fordi det er så lite tekst som er ofret disse to profetiene, og at man av den grunn har valgt ikke å prøve å forklare dem. Det er egentlig synd at den ene profetien, den med de 1335 dagene, ikke er viet mer oppmerksomhet av vårt eget kirkesamfunn, da de peker fram mot det som skulle skje like i forkant av 1844 og begynnelsen på endetiden da Kristus gikk fra det hellige og inn i det aller helligste i den himmelske helligdom.
Jeg mener vi må knytte disse 1335 dagene sammen med Åpenbaringen kapittel 10, hvor Johannes blir bedt om å «spise» den lille boken, som ut fra konteksten må være Daniels bok – fordi dette er den eneste boken i Bibelen som noen sinne har blitt forseglet, og det inntil endetiden, og at både Daniel 12,12 og Åpenbaringen 10,8-11 viser til endetiden.
Mange skal bli renset, gjort hvite og lutres, men de ugudelige skal gjøre ugudelighet. Ingen av de ugudelige skal forstå, men de kloke skal forstå. Fra den tiden da det stadige offeret blir avskaffet og ødeleggelsens styggedom settes opp, skal det være ett tusen to hundre og nitti dager. Salig er den som venter og når fram til de ett tusen tre hundre og trettifem dagene. Daniel 12,10-12
Disse versene reiser flere spørsmål. Tre av spørsmålene har vi sett på tidligere, men siden dette er eksplisitt nevnt i teksten må vi ta dem med.
- Hvem er de som skal bli renset og lutret?
- Hva er det stadige offeret?
- Når blir det stadige offeret avskaffet?
- Hva er ødeleggelsens styggedom?
- Hvorfor er den salig som når fram til 1335 dager?
De som skal bli renset, gjort hvite og lutres i disse tre versene er martyrene som ble drept av den makten som setter opp ødeleggelsens styggedom i den tidsperioden som nevnes i vers 7, en tid, tider og en halv tid. Vi kan tidfeste denne hendelsen til perioden før overgangen til endetiden ettersom Guds trofaste folk opp gjennom middelalderen som skal bli renset, gjort hvite og lutres.
Det er også en annen gruppe også som vil bli renset, gjort hvite og lutret, og det er de som lever i den aller siste tid. Denne gruppen har gjort seg rede til å bli beseglet med den levende Guds segl. Når det gjelder denne gruppen kan vi sette Daniel 12,10 opp mot Åpenbaringen 22,11 hvor det står: Den som gjør urett, la ham fortsatt gjøre urett! Den som er uren, la ham fortsatt være uren! Den som er rettferdig, la ham fortsatt være rettferdig! Den som er hellig, la ham fortsatt være hellig! Her ser vi det samme som Jesus sier i Matteus 25,31-46 hvor Han skiller mellom de frelste og de ugudelige. i Åpenbaringen 22,11 befinner vi oss i tid etter beseglingen, og de ugudelige har misbrukt sin siste sjanse for å bli frelst, noe vi forstår av uttrykket Den som gjør urett, la ham fortsatt gjøre urett! Den som er uren, la ham fortsatt være uren! Den andre gruppen i dette verset er de som har holdt ut til enden og blitt beseglet med den levende Guds segl. Dette er de mange som med Guds hjelp ikke har fulgt etter dyret, men som har klynget seg fast til sin Frelser, holdt fast på Guds bud og Jesu tro, og har mottatt Guds segl. Den gruppen vi snakker om her er den som går gjennom Jakobs trengsel, og som opplever den største trengselen som noen gang har hjemsøkt jorden. Disse vil oppleve en verden som fråder av raseri, og som gir dem skylden for alle de plager som faller over de ugudelige, men som ikke berører Guds utvalgte folk, noe som til slutt vil føre til at de ugudelige vil drepe dem. De vil føle seg som jaget vilt, og frykte for sine liv for de vet ikke at de har blitt beseglet. Vi må bare huske på ikke å blande disse to gruppene og begivenhetene.
Den makten som avskaffer det stadige offeretog som setter opp ødeleggelsens styggedom er den samme makten som vi også finner nevnt i 2 Tessalonikerbrev 2,3 og i Åpenbaringen 13,1-10. Paulus snakker i 2 Tessalonikerbrev 2,3 om syndens menneske eller fortapelsens sønn som også kalles antikrist. Anti betyr imot eller i stedet for. Antikrist betyr da en som står imot Kristus eller en som tar hans plass, i stedet for Kristus.
Denne antikrist har ca. 50 forskjellige egenskaper som alle uten unntak oppfylles i denne makt. En av egenskapene er altså å ta plassen til Jesus Kristus, den plassen vår Frelser så rettmessig har fortjent etter sitt offer på Golgata.
Fortapelsens sønn er nevnt to ganger i Bibelen; Vi finner han her i 2 Tessalonikerbrev 2,3 hvor Paulus snakker om antikrist, og vi finner han i Johannes 17,12 hvor Jesus snakker om fortapelsens sønn, og da tenker han på Judas Iskariot, han som forrådte Jesus, og solgte Ham for 30 sølvpenger.
Det dyret som beskrives i Åpenbaringen 13,2, og som representerer fortapelsens sønn, er et konglomerat av riker, noe som kommer fram i det at dette dyret lignet en leopard, og det hadde føtter som en bjørn, og munnen var som munnen på en løve. Dette fører oss til Daniels bok hvor vi finner de samme beskrivelsene der og på denne måten: … var likt en løve, Daniel 7,4 … var likt en bjørn, Daniel 7,5 og … liknet en leopard, Daniel 7,6.
Dette dyret, i Åpenbaringen 13,2, stiger opp av havet etter disse tre rikene, som Bibelen selv forteller er Babylon (Daniel 2,38), Medo-Persia (Daniel 8,20) og Grekenland (Daniel 8,21). Det neste verdensriket som hadde en direkte innflytelse på Guds folk vet vi var Romerriket, og dette riket endret seg etter hvert fra å være et militært-politisk rike til å bli et religiøst-politisk rike. Denne endringen begynte i det vestromerske riket tidlig i det fjerde århundre e.Kr. med god hjelp av keiser Konstantin da han i år 313 gjorde kristendommen til en statsreligion i Romerriket. Men da hadde allerede frafallet som nevnes i 2 Tessalonikerbrev 2,3 vært i virksomhet i lange tider, helt siden Paulus skrev Tessalonikerbrevene rundt 51 – 52 e.Kr. Men det skulle gå nesten 200 år etter at Konstantin gjorde kristendommen stueren før fortapelsens sønn for alvor dukker opp i historien og overtar den tronen som den vestromerske keiseren hadde forlatt i Roma.
Som vi ser så var Paulus ganske sikker på at denne makten allerede eksisterte på hans tid, da ham i 2 Tessalonikerbrev 2,7 sier: For lovløshetens hemmelighet er allerede nå i virksomhet. Det er bare det at den som nå holder igjen, skal bli tatt bort.
Så kan vi lure på hva eller hvem den som nå holder igjen er. Det er mange som hevder at det kan være det spesielle nærværet av Den hellige Ånd i disiplene som holdt igjen lovløshetens hemmelighet så lenge de var i live, men dette mener jeg er en søkt forklaring fordi lovløshetens hemmelighet var i virksomhet allerede 10 – 15 år etter at Jesus døde på korset.
Den som nå holder igjen, eller den makt som holdt lovløshetens hemmelighet tilbake fra maktens tinder på Paulus´ tid kan bare ha vært Romerriket i dets militær-politiske fase. Det Paulus egentlig snakker om her er at det må skje en forandring med hensyn til maktstrukturen, og før det militær-politiske Roma blir tatt bort kan ikke den religiøs-politiske fasen kan komme til syne og overta scenen. Men da keiseren flyttet til Konstantinopel utnyttet biskopen i Roma situasjonen og tilranet seg makten. Den som nå holder igjen var borte, og lovløshetens hemmelighet tok makten i Romerriket.
Lovløshetens hemmelighet, som er samme makt som Antikrist, vil jo bare bli synlig når det som stenger for denne makten blir tatt bort. Apostelen Johannes, som skrev sine tre brev mellom 85 og 95, sier følgende om denne makten i sitt 1. brev kapittel 2 og versene 18 og 19: Dere barn! Det er den siste time! Og slik som dere har hørt at Antikrist kommer, er det allerede nå kommet mange antikrister. Av dette vet vi at det er den siste time. De gikk ut fra oss, men de var ikke av oss. For om de hadde vært av oss, ville de ha fortsatt sammen med oss. Men de gikk ut, for at det kunne bli åpenbart at ingen av dem var av oss.
Men hvorfor kaller Paulus denne makten for lovløshetens hemmelighet i 2 Tessalonikerbrev? En hemmelighet er noe som er skjult, i hvert fall for allmenheten generelt. Lovløsheten, eller å være lovløs betyr i bibelsk kontekst å bryte Guds lov, eller å være uten Guds lov. Har vi da å gjøre med en makt som, på apostlenes tid, bryter Guds lov i hemmelighet, eller er det fordi denne makten ennå ikke har kommet i posisjon at Paulus kaller den hemmelig?
Johannes sier at Antikrist, eller lovløshetens hemmelighet, en gang har utgått fra oss, det vil si den -eller de – som utgjør denne makten har en gang vært endel av kirken Paulus og Johannes var med på å grunnlegge, men de var ikke av oss fortsetter han med å si, og det betyr at de ikke hadde samme sinn og ånd som apostlene. Derfor gikk de ut, sier Johannes, slik at det kunne bli åpenbart, når tiden var inne og den som holder igjen var tatt bort, at de var forskjellige fra den rene kirken.
Vi har følgende historiske begivenheter:
1) De ti arianske stammene begynner å trenge inn i Romerriket fra nord, sør og øst i andre halvdel av det fjerde århundret, og mange regner med at det var i år 395 at Romerriket ble delt i Øst- og Vestromerriket.
2) Delingen av det romerske imperiet er imidlertid et faktum i år 476 e.Kr. da den siste Vestromerske keiseren Romulus Augustus ble avsatt av den germanske høvdingen Odovakar.
3) Biskopen i Roma ser sitt snitt til å fylle det politiske vakuumet som oppstod i Roma som følge av de tumultene som oppsto i kjølvannet av den vestromerske keiserens flytting til Konstantinopel i år 476, og første skritt på veien for å tilrive seg makten ble tatt da biskopen, ved hjelp av frankerkongen Klodvig, utryddet Herulerne i år 493.
4) I år 508 var den romerske biskopen/paven vel etablert i Roma. Kirken hadde overtatt keiserens trone da Romulus Augustus ble avsatt, og benyttet anledningen til å ta full kontroll over det politiske vakuumet som oppsto da keiseren ble styrtet ned fra maktens tinde. Pavemakten satte nå opp den ødeleggende styggedom, for på den måten å ta vekk det stadige (daglige) <offer>.
5) I de neste 30 årene tilintetgjorde han, biskopen/paven, med hjelp fra den øst-romerske keiseren Justinian I den store, de to siste av de tre stammene som profetien forteller oss om; Vandalene 534, Østgoterne 538, (Herulerne ble som sagt utryddet i 493).
De øvrige sju stammene var Vestgoterne, Frankerne, Angelsakserne, Alemannerne, Langobardene, Burgunderne og Sveverne, og disse sju stammene har gitt opphavet til det moderne Europa.
I kristendommens begynnelse, opp til det fjerde århundre, var det en hard strid mellom to tolkninger, arianisme og homoousios. Begge retningene hevdet å basere seg på den gjeldende teologiske ortodoksi på denne tiden, og begge retningene forsøkte å komme med løsninger på de teologiske uoverensstemmelser kirken opplevde. Innledningsvis var det derfor to like ortodokse tolkninger som satte i gang en konflikt for å overbevise og vinne tilhengere og definere den nye ortodoksi eller rettroenhet. Arianismen, som sier at Jesus er et skapt vesen, ble fordømt av det økumeniske konsilet i Nikea i 325, men det varte lenge før den forsvant. Den 27. november 326 ble Arius tilkalt til Konstantinopel hvorfra utenlandske leiesoldater tok til seg troen og spredte arianismen ut i Europa, til den katolske kirkes vrede. Den katolske kirken mente at arianismen var ødeleggende kjetteri, nettopp fordi den benektet at Jesu Kristi var Gud.
Selv om arianismen ble fordømt at konsilet i Nikea fortsatte arianismen å leve videre både i Europa og Nord-Afrika. Siden har alle grener av kristendom betraktet arianismen for å være heterodoksi (annerledestenkende) og kjettersk.
Dr. Mervyn Maxwell, teolog og historiker, skriver i sin bok God Cares 1 at den katolske keiseren Zeno (474 – 491) fikk i stand en avtale med Østgoterne i 487 som resulterte i utryddelsen av Herulerne i 493. Og den katolske keiseren Justinian I den store, utryddet Vandalene i 534 og Østgoterne i 538.
Det kom til et voldsomt opprør da kong Theoderik den Store, venn og alliert med pave Gelasius, egenhendig drepte Odovakar og hans sønn i 493. Odovakar var antagelig av skirisk opphav, et østgermansk folkeslag. Han var en militær hærfører i Italia som ledet et opprør av germanske soldater og herulere.
Det er forskjellige meninger om hvem det var som hjalp pave Gelasius med Herulerne. Hvem det var er heller av underordnet betydning, for det er årstallet som betyr noe. De fleste regner 493 som året da de ble slått/knust fordi det var dette året deres leder Odovakar ble drept. De ti arianske stammene er (de ti) tærne i Daniel 2, og de ti horn i Daniel 7 og de ti horn i Åpenbaringen 17,12 som kom ut av Romerrikets fall og oppløsning.
De 1290 dagene.
Fra den tid det stadige offer blir avskaffet og den ødeleggende styggedommen blir stilt opp, skal det gå tusen to hundre og nitti dager (Daniel 12,11).
Daniel 12,11 og den ødeleggende styggedom peker fram til noe som skulle skje 1290 år senere i historien. For å forstå hva dette er må vi se nærmere på hva den ødeleggende styggedom skulle gjøre. Den ødeleggende styggedom skulle avskaffe det stadige (=daglige) <offer>.
Det stadige offer:
A) I gammeltestamentlig tid var dette blodet fra sauer og bukker, bukker og kalver.
Mange velger å tolke det slik at da Antiokus IV Epifanes herjet med jødene 165 år f.Kr. så satte han opp den ødeleggende styggedom ved at han ofret gris i tempelet i Jerusalem. De som hevder at dette er oppfyllelsen av Daniel 12,11, er ikke i harmoni med profetiene samlet sett.
Når de tolker Daniel 12,11 på denne måten lar de ganske enkelt være å ta hensyn til de profetiene Jesus selv kommer med i Matteus 24,15, som kalles Den store trengsel: Når dere da ser ødeleggelsens styggedom*, som profeten Daniel har talt om, stå på det hellige sted – den som leser, han forstå det. Som vi ser av Matteus 24,15 så viser Jesus til en hendelse som ligger i framtiden sett fra Jesu samtid. Antiokus IV Epifanes døde i år 163 f.Kr. nesten 200 år før Jesus kom med denne profetien. <* Daniel 11,31; 12,11>
B) I nytestamentlig tid har dyreofringene blitt avskaffet gjennom Jesu stedfortredende offerdød på korset. Vårt stadige offer i dag er våre daglige bønner som skal rettes til Gud Faderen i Jesu navn. Videre skal vi også be Gud om tilgivelse for våre synder, da det bare Gud som kan tilgi våre synder. Det faktum at våre bønner er vårt stadige offer kan vi lese ut av Åpenbaringen 8,3-4:
En annen engel, som hadde et røkelseskar av gull, kom da og stilte seg ved alteret. Og det ble gitt ham mye røkelse, for at han skulle legge den sammen med alle de helliges bønner på gullalteret som var foran tronen. Og røyken av røkelsen, sammen med de helliges bønner, steg opp foran Gud fra engelens hånd.
I gammeltestamentlig tid ble offerdyrene lagt på brennofferalteret, og to ganger hver dag ble det ofret et lytefritt lam, et om morgenen og et om ettermiddagen, (se 2 Mos 29,38 ff). I nytestamentlig tid leser vi at røkelse, sammen med de helliges bønner skulle legges på gullalteret.
Ordet som det stadige offeret i Dan 8,11; 8,12; 8,13; 11,31; 12,11, er oversatt fra, er det hebraiske ordet tamid (taw-meed’). Dette har vi sett på tidligere, så jeg tar bare med noe for sammenhengens skyld.
Det finnes mange fortolkninger av hva «tamid» er, men det er tre fortolkninger som har fått større oppslutning enn de andre. Disse er:
1) Tamid viser til det daglige offer i tempelet i Jerusalem. 2) Tamid viser til hedenskapen (Daniel 11,31; 12,11; Matteus 24,15; Markus 13,14) den ødeleggende styggedom). 3) Tamid viser til Jesu yppersteprestelige tjeneste i den himmelske helligdom, og at avskaffelsen av «det stadige offer» (tamid) svarer til pavemaktens stedfortredende system påtvunget, kirkens medlemmer, på bekostning av Jesu Kristi midlertjeneste. Det er forholdsvis klart at det er det tredje alternativet som harmonerer med historien.
Vi vet jo også at denne makten, som oppfyller alle tegn på Antikrist, verken vil at vi daglig skal be til Gud, eller at vi daglig skal be Gud om tilgivelse for våre synder, eller ha Jesus Kristus som vår eneste mellommann. Derfor har denne makten opprettet et system av underguder som vi kan kalle dem, de såkalte hellige menn og kvinner. Selv om man i utgangspunktet tror, og sier at man ber til den eneste sanne Gud så ber man gjennom (les: til) en av disse mediatorene, eller helgenene – det være seg St. Olav, St. Markus eller denne maktens himmeldronning og mediator Maria, Jesu mor. Uansett hvilken av disse helgenene man ber til, så kommer ikke bønnene fram dit de skal. Det er en illusjon å tro at de gjør det, for Jesus sa følgende da Thomas ikke visste veien å gå: Ingen kommer til Faderen uten ved meg, Johannes 14,6.
Forløperen til denne makten var Babel eller Babylon, og den første som gjorde Babylon til et stort og mektig rike var Hammurabi, 1810 – 1750 f.Kr. som er mest kjent for sin lov, Hammurabis lov. Det Ny-Babylonske riket var det Nabopolassar, 658 – 605 f.Kr. som bygde opp, og som hans sønn Nebukadnesar gjorde til gullriket det ble til ifølge drømmen Nebukadnesar selv hadde. Babylons historie har vi blitt ganske godt kjent med.
Babylon hadde mange guder, og disse var delt inn i 1) primordiale vesener eller ur-vesener, som har vært fra evighet av, 2) sju hovedguder, 3) andre viktige guder, 4) mindre guder, 5) semiguder og helter, og til slutt 6) ånder og monstre.
Disse var:
- Abzu og Tiamat, Lahmu og Lahamu, Anshar og Kishar, Mummu
- Anu, Enlil, Enki, Ninhursag, Inanna / Ishtar, Nanna / Sin, Utu / Shamash
- Adad, Dumuzid, Enkimdu, Ereshkigal, Kingu, Geshtinanna, Lahar, Marduk, Nergal, Ninurta
- Anunnaki, Asaruludu, Ashnan, Bel, Enbilulu, Isimud, Lahar, Mami/Nintu, Mamitu, Nabu, Namtar, Nanshe, Nidaba, Ningal, Ninkasi, Ninlil, Ninshubur, Ninsun, Nuska, Sarpanit, Uttu, Yahweh
- Adapa, Enkidu, Enmerkar, Gilgamesh, Lugalbanda, Shamhat, Siduri, Atra-Hasis, Apkallu
- Utukku, Lamassu/Shedu, Asakku, Edimmu, Siris, Anzû, Humbaba, Asag, Hanbi, Kur, Lamashtu, Pazuzu, Rabisu
I tillegg til disse ble guder som Baal, Astarte og Dagon dyrket i Babylon. Det som er spesielt interessant er at Yahweh er oppført under 4) mindre babylonske guder!
Om vi følger historien fra Babylon og fram til i dag så vet vi at de følgende rikene som erobret forgjengerne også tok med seg det okkuperte rikets guder og på den måten akkumulerte de hedenske gudene og de forskjellige filosofiske systemene seg opp etter hvert som rikene kom og gikk, fra Babylon gjennom Medo-Persia og Grekenland og ned til Romerriket. I dag finner vi alle de hedenske gudene som Romerriket tok opp i seg da de erobret Grekenland, i tillegg til at det stadig vekk kommer til nye mindre guder, semiguder og helter i form av helgener. Nå er det over 11 600 i denne klassen.
Følgende er hentet fra http://www.katolsk.no/biografier/historisk/helgener Det er så mange navngitte helgener og salige i Kirken, at det vil ta lang tid før denne oversikten blir tilnærmelsesvis fullstendig. Likevel ligger det (ved utgangen av februar 2011) i underkant av 7.500 biografier i oversikten, for drøyt 11.600 personer og martyrgrupper. Disse er sortert alfabetisk og etter minnedag.
Jeg nevner dette for å vise hvordan dagens Babylon fortsetter å forføre Guds folk. Den katolske kirken har utnevnt, og fortsetter å utnevne, helgener for ditt og datt. Alle yrker har sin skytshelgen, og den hellige Sebastian er skytshelgen for idrettsmenn, bueskyttere, korsriddere, soldater og politi, leger, krigsinvalider, jernhandlere, pottemakere, tinnstøpere, steinhoggere, tøymakere, gartnere, garvere; for svake og sykelige barn og de døende; for brønner; mot pest og dyresykdommer; mot fiender av religionen. Denne skytshelgenen feires sammen med den hellige pave Fabian. Den hellige Arnulf av Soissons er en av mange skytshelgener for ølbryggere. Det er også skytshelgener for helt trivielle saker så som forelskelse, og den hellige Valentin av Roma er de forelskedes skytshelgen. Det er ingen forskjell på disse helgener og Babylons mange guder. Babylonernes guder skulle beskytte folk mot forskjellige saker og ting, nøyaktig som dagens romersk-katolske guder, eller helgener, gjør. Så når vi feirer Valentinsdagen, eller den hellige Valentins dag, så tilber vi egentlig en av den katolske kirkes mange helgener, og med det driver vi hor og er utro mot Gud.
Dersom man ønsker å få en god avling, bli forelsket, brygge godt øl eller hva det måtte være så er det bare å be til en av de mange tusen mindre guder eller semiguder, de såkalte helgener man har til disposisjon. Det høres sikkert forlokkende ut for en idrettsmann å be til den hellige Sebastian før en idrettskonkurranse for å oppnå en seier … … noe vi ser oftere og oftere på fotballarenaene verden over. Når spillere kommer inn på banen ser vi at mange av dem korser seg, kysser sine fingre, tar på gresset og ser opp mot himmelen og ber en bønn – sikkert til den hellige Sebastian. Men uansett hvordan det går med kampen er disse menneskene forført av vår tids Babylons berusende vin.
Men hvorfor år 508?
Det har ganske enkelt med skriftemålet å gjøre. Skriftemålet, eller Sakramentet for botsøvelse og forsoning er en av de syv sakramentene den katolske kirken har, der den troende oppnår absolusjon for synder begått mot Gud og sin neste … // … og hvor de blir gjenforent med kirken etter bekjennelsen. Den katolske kirke regner med en tredelt utvikling av dette sakramentet.
- 1) fra aposteltiden og til tidlig i det 6. århundre – det tidlige skriftemålet.
- 2) fra tidlig i det 6. århundre (508) til det 12. århundre – tvunget skriftemål (tariff penance)
- 3) fra det 12. århundre og framover – individuelt skriftemål
På denne måten ble det stadige (daglige) <offer> avskaffet da den ødeleggende styggedom ble stilt opp. Fra tidlig i det 6. århundre, nærmere bestemt 508, ble det obligatorisk å gå til skriftemål for kirkens medlemmer. De som ikke gikk regelmessig og bekjente sine synder til presten ble ekskommunisert fra kirkens samfunn (det hellige samfunn som DKK selv kaller det). Det er det tvungne skriftemålet som er den ødeleggende styggedom og som avskaffer det stadige <offer>.
Det finnes en liste over synder fra tidlig på 500 tallet som viser hvilke synder som måtte bekjennes til presten, og dette var/er: mord, avgudsdyrkelse, trolldom, magi, grådighet, tyveri, misunnelse, sjalusi, forfengelighet, hat, løgner, falske vitnemål, mened, hykleri, bakvaskelse, trass, vrede, opprør, dårlig humør, sladder, fornærmelser, urent språk, urettferdighet, svik, stolthet, selvskryt, arroganse, vankelmodighet, galskap, drukkenskap, mangel på måtehold, urenhet, perversitet, utroskap, utøvelse av homoseksualitet, pedofili, seksuelt begjær med mye, mye mer. Fra den tiden biskopen i Roma var i ferd med å etablere seg for fullt i år 508 og innfører tvungent/obligatorisk skriftemål, til denne makten mister sin makt da paven ble kastet i fengsel i år 1798 er det 1290 år.
De 1335 dagene.
Salig er den som venter og når fram til de ett tusen tre hundre og trettifem dagene. Daniel 12,12
Tidlig på 1800-tallet begynte W. Miller å forkynne Jesu gjenkomst, fordi Miller hadde forstått det slik at Jesus skulle komme tilbake på høsten i 1843. Da tiden nærmet seg for Jesu antatte gjenkomst ble det virkelig tyngde og fylde i forkynnelsen, og det er dette tidspunktet som profetien om de 1335 dagene peker fram mot, og sier at den som venter og når fram til de ett tusen tre hundre og trettifem dagene skal være salige. Det ligger implisitt i Daniel 12,12 at starttidspunktet for disse dagene er samme som for de 1290 dagene,
Fra 508 da det stadige offer ble avskaffet og fram til forkynnelsen av endetidsbudskapet, de tre englers budskap og Jesu snare gjenkomst i 1843 skjedde med full tyngde, er det 1335 år. At de som når fram til 1335 dager er salige henger sammen med det som står i Åpenbaringen kapittel 10, som er en profeti om framveksten av adventbevegelsen, og oppdraget som ble gitt til Guds endetidsmenighet gjennom Johannes. Da Miller oppdaget denne profetien gikk det opp for ham at det var kun kort tid igjen, og han gikk ut og forkynte Herrens gjenkomst med salvelse og iver, og dette beskrives slik at boken var søt som honning i munnen, men Jesus ikke kom til den tiden de først trodde i 1843. De kontrollregnet på profetiene og fant en feil. De hadde regnet med år null. År null eksisterer ikke, og Jesu gjenkomst ble etter hvert satt til høsten 1844, nærmere bestemt den 22. oktober.
Men Kristus kom ikke denne dagen heller, og dette utløste en stor sorg som har blitt kalt «den store skuffelsen». Den ga en bitter smerte i magen. Men adventbevegelsen overlevde den store skuffelsen, og våre pionerer fant tilbake til de gamle bibelske sannhetene som vi må forkynne for hele verden – som ligger i uttrykket … du må igjen profetere om mange folk, folkeslag, tungemål og konger.
Den norske teksten her er nok et uttrykk for å lese noe inn i teksten som ikke står der. Det skal nok være … … profetere TIL mange folk … …
Det er verd å mekre seg at de ett tusen tre hundre og trettifem dagene er nevnt i bestemt form. Jeg tror som sagt at det ikke er tilfeldigheter i Bibelen, og at dette er en indikasjon på at noe spesielt skal skje 1335 år etter at biskopen i Roma har satt opp den ødeleggende styggedom, som er tvungent skriftemål, fordi de som venter og når fram til denne tiden er omme er salige.
Vi har da tre spesifikke tidsprofetier som overlapper hverandre:
1260 dager som er behandlet tidligere. 1290 dager: Fra den tiden biskopen i Roma satte opp den ødeleggende styggedom og det daglige offer ble avskaffet i år 508, til paven ble kastet i fengsel, og forfølgelsene av kristne i regi av pavemakten midlertidig stoppet opp i år 1798 er det 1290 år. 1335 dager: Fra den tiden biskopen i Roma satte opp den ødeleggende styggedom og det daglige offer ble avskaffet i år 508, fram til midten av framveksten av adventbevegelsen og den første forkynnelse av endetidsbudskapet og de tre englers budskap er det 1335 år.
Da reiser det seg et berettiget spørsmål. Hvorfor gjør Gud forskjell på disse to tidshenvisningene, og hvorfor er de salige som når fram til 1335 dager, mens det ikke nevnes noe i den forbindelse med de 1290 dagene.
Jeg tror svaret på dette ligger i hvordan vi ser på disse to profetiene. Det er nok mange som har studert Dan 12,11-12, og kommet fram til noenlunde samme konklusjon. Noe skal skje både i forkant og etterkant av de 1290 dagene, men de vil ikke ta inn over seg at Gud skal reise opp en profetisk bevegelse ved utgangen av de 1335 dagene. Derfor er de som er med på å grunnlegge adventbevegelsen salige, fordi de gjenoppdager de gamle sannhetene som moderkirken har forsøkt å ødelegge. Det er når de får denne forståelsen av profetiene, og deltar i arbeidet som fører dem fram til denne saligheten. De som ikke har denne forståelsen kan umulig oppleve den samme glede og lykke (salighet) som de som faktisk finner denne forståelsen.